Adform Tracking Pixel

– Skogen er framtida til sønnen min

Millioner av mennesker lever i regnskogen hele sitt liv. Vi har møtt fire av dem for å snakke om hva skogen betyr og om de kunne bodd et annet sted.

Tekst: Gaute Gaarder

Watatakalu Yawalapiti ser ned på den lille gutten som sitter rastløst på fanget hennes. Spiderman-kostymet hans avslører at Xingu-territoriet i Brasil ikke er så isolert som før. Den gang da flere urfolksgrupper levde helt avskåret fra omverden.

Men noe helt vesentlig er som det alltid har vært. Uten skogen vil de ikke overleve, tror hun.

– Skogen er livet. Skogen er framtida til sønnen min, sier Watatakalu.

Vil du gi din støtte til regnskogen og menneskene som bor i den? Besøk vår nye kampanjeside.

Xingu-indianerne vet at en total isolasjon ikke er fornuftig. Territoriet er omkringet av soya- og maisplantasjer. Det er lenge siden Xingu-indianerne forente krefter og dannet Atix, organisasjonen som holder løpende dialog med gårdseierne utenfor og regionale myndigheter. Xingu pleide å være herjet av konflikter og interne kriger, så folk her inne vet betydningen av å snakke sammen.

Watatakalu er engasjert både i kvinnebevegelsen og urfolksbevegelsen, og reiser jevnlig ut av territoriet på seminarer. Flere ganger tenker hun over hvordan det ville vært å bo fast utenfor Xingu-territoriet. I en helt vanlig brasiliansk småby, for eksempel. Hun slår det fra seg hver gang.

– Folk i byene lever egentlig ikke. De er der for å forbruke. Jeg ser heller ikke noe samhold omkring oppdragelse av barna.

– Jeg tror at urfolk som ikke har skogen sin, er urfolk som er ferdig, sier hun.

En av landsbyene i Xingu sett fra luften. Foto: Gaute Gaarder/Regnskogfondet

Dagligliv i landsbyen Moygu. Foto: Gaute Gaarder/Regnskogfondet

Xingu-indianerne avslutter alltid dagen med fotballkamp like før sola går ned. Foto: Gaute Gaarder/Regnskogfondet

Soloppgang over Xingu-elva. Foto: Gaute Gaarder/Regnskogfondet

Mannen som kom ut av isolasjon

I landsbyen Moygu går en liten og krokbøyd gammel mann langs stien mellom landsbyen og elven og svinger macheten. Kvister og greiner må ryddes vekk. Selv små grastuster skal bort. Elva er selve livsnerven i det lille lokalsamfunnet og brukes av mange mennesker hver dag. 

Stien er altså som E6 å regne i Moygu.

Da skal den ikke se sjuskete ut. Ikke så lenge Melobo Ikpeng – kasikien (høvdingen) – i Moygu har kraft i armene.

Den utvaskede Ferrari-trøya han har på seg er nok en påminnelse om at verden har kommet til Xingu. Melobo vet alt om det. Han var en ung mann da verden bokstavelig talt landet i bakgården hans på 1950-tallet, i form av et fly med de to brasilianske urfolksaktivistene Orlando og Cláudio Villas-Bôas.

De to brødrene kom for å advare Melobo og folket hans om en ny og ukjent fare. De fortalte om nybyggere og andre som var i ferd med å trenge inn i Amazonas.

Melobo Ikpeng viser fram bildene som ble tatt da folket hans kom ut av isolasjon tidlig på 1960-tallet. Foto: Gaute Gaarder/Regnskogfondet

I 1966 ble Melobos folk med Villas-Bôas-brødrene inn i det nyopprettede Xingu-territoriet, hvor de skulle leve side om side med folk de tidligere hadde ligget i krig med. Urfolkene i Xingu måtte legge uenighetene til side, og gjøre samlet front mot truslene utenfra. I Melobo Ikpengs tilfelle var det gruvedrift som tvangsflyttet ham og folket hans.

Den gamle mannen har aldri kommet over dette.

– Vi trodde vi skulle få komme tilbake til landet vårt på et tidspunkt. Men det viste seg at det skulle vi ikke, sier han lavmælt.

Han forteller om en skog som var mye mer frodig og åkre som ga større avlinger enn de kan få i Moygu. Det er i tråd med hva forskningen også viser: Når en skog blir stykket opp vil den bli tørrere og nedbøren vil reduseres. Selv en skog som er så stor som Xingu-territoriet.

– Det er mange som har intervjuet meg og spurt oss om landet vi forlot. Det som var viktig for oss med den skogen var at vi fant det vi trengte for matlaging, husbygging, medisiner og øredobber.

Han finner trøst i at flukten til Xingu-territoriet gjorde at Ikpeng-folket overlevde. I dag teller de nesten 500 personer. Men nå har han ikke noe mer skog å miste. For hvor skal de gjøre av seg da? Skal de drives ut i Xingu-elven?

Melobo Ikpeng sukker.

– Det virker som den hvite mann bare vil ødelegge når de avskoger og tar med seg trestokkene og driver gruvedrift. Og hvilken tanke er det som ligger bak når de gjør elvene skitne? Det virker som de tror de får maten sin gratis? At de ikke forstår viktigheten av naturen? Er det bare urfolk som skal beskytte naturen, spør han.

Melobo Ikpeng gjør gjerne hjertesymbolet for å vise hva skogen betyr for ham. Foto: Henriette Bjerke Ganes/Regnskogfondet

Avskogingen forandrer været

Inne i Xingu-territoriet virker det moderne Brasil veldig langt unna. Men påminnelsene kommer hvert år. Ofte i form av store røykskyer fra de mange skogbrannene som raser i tørkeperioden.

Før var det ikke noe som het tørkeperiode i Amazonas. Litt humoristisk sa man at Amazonas hadde to sesonger: Den våte og den våtere. Den tiden er forbi etter flere tiår med avskoging og påfølgende uttørking av store områder.

Dette får stor innvirkning for folk som dyrker mat på gamlemåten; altså ved å så og deretter la sola og regnet gjøre resten av jobben.

Atamapiyalu Waurá (76) viser oss kjøkkenhagen sin i landsbyen Piulaga, der hun har tilbrakt et langt liv. Hun klager over at det er blitt stadig vanskeligere å få plantene til å gro og overleve nå.

– Det er her vi planter maten vår, maniok, nøtter, det vi trenger for å spise. Vi er veldig bekymret for at det er blitt så varmt. Det brenner maten i åkeren vår og ødelegger den.

Atamapiyalu Waurá (76) merker at det er vanskeligere å dyrke mat nå som det er varmere og mindre regn. Foto: Gaute Gaarder/Regnskogfondet

Hun vet hva som skal til for at naturen kommer i balanse igjen. Det er mange som snakker om dette i Xingu – at det er helt avgjørende å se på naturen som noe helhetlig med en ubestridelig egenverdi.

– Se på kjøkkenhagen min. Dette er grunnen til at det er så viktig å bevare skogen. Det er her vi lever og bor, i denne stående skogen. Det er vår skog.

Som de fleste andre urfolk i Amazonas, er Xingu-indianernes kultur og levesett helt knyttet til skogen omkring dem. Men xinguanerne er som andre mennesker; noen snakker villig og lenge om hva skogen betyr for dem, andre ser ned og mumler mens de pirker litt i jorda.

Piulaga ligger ved en av Xingus sideelver, som er perfekt for en dukkert i varmen. Foto: Henriette Bjerke Ganes/Regnskogfondet

Barna i Xingu bærer alle forskjellige varianter av smykkene territoriet er så kjent for. Foto: Henriette Bjerke Ganes/Regnskogfondet

Barna i Xingu lærer tidlig å ta seg av småsøsknene sine. Foto: Regnskogfondet

Matlaging i et av husene i Piulaga. Foto: Gaute Gaarder/Regnskogfondet

Lunsjtid i Piulaga. Fiskewrap står på menyen i dag. Foto: Henriette Bjerke Ganes/Regnskogfondet

To jenter tegner i sanden før det er tid for kveldsmat i Piulaga. Foto: Regnskogfondet

Men hører du etter vil du skjønne at også «mumlerne» vet hva skogen betyr. Den betyr alt. Det er ingen som er likegyldig til den og som like gjerne kunne tenke seg å bo et annet sted.

På en verktøykasse bak en et av de tradisjonelle Xingu-langhusene sitter Kampot, en eldre mann som mener det er akkurat dette verdisettet som skiller folk inne i Xingu fra folk utenfor Xingu.

– Dere der ute har forskere og folk som studerer. De forstår hvorfor skogen er viktig. Men veldig mange forstår det ikke, som for eksempel gårdseiere og tømmerhuggere. Slik er det ikke for oss. Jeg vet hvorfor skogen er viktig. Barna mine vet hvorfor skogen er viktig. Barnebarna mine vet det. Alle vet det.

– Jeg har aldri gjort dette før. Er det slik jeg gjør det, spør Kampot da han skal forsøke seg på et hjertesymbol med hendene. Foto: Henriette Bjerke Ganes/Regnskogfondet

Han peker på langhuset ved siden av seg:

– Se på huset mitt. Det er laget av treverk og annet som kommer fra skogen. Derfor er det så viktig for oss å bevare skogen vår: For å lage hus, for å få mat og for å ha husdyr. Vi vet når vi skal plante og når vi skal høste, for vi følger naturens regler.

– Det er skogen vi trenger for alt dette.