Adform Tracking Pixel

Fordrevet av palmeoljeplantasjer

Kniven hadde gått inn i huden øverst til venstre for ryggraden på Besaring. Han blødde. Plutselig ble han slått i hodet med en gren fra palmetreet. Besaring kjente bena svikte og han sank sammen på den rødbrune jorda. Rundt ham gikk verdiene til Orang Rimbaene opp i flammer. 

Av Per-Ivar Nikolaisen

Hjemmet til Besaring hadde på få år gått fra dyp jungel til det som nå var en uendelige rekker med palmer. 

Her hvor lastebilene nå gikk i skytteltrafikk med palmeoljefrukt, skogsmaskinene gjorde klar til å plante en ny runde med trær, og ugressmiddelet ble brukt flittig, hadde en gang forfedrene til Besaring levd og dødd, og det var her deres ånder fortsatt levde, ifølge nomadefolket Orang Rimbaenes tro. Hvor ellers skulle de bo? 

Dagen før Besaring og Orang Rimbaene ble angrepet hadde det kommet vakter fra palmeoljeselskapet som hadde konsesjon i området. De hadde bedt urfolksgruppa stoppe hyttebyggingen og forlate stedet. De ville fjerne den enkle bosetningen med makt, om Orang Rimbaene ikke flyttet på seg. Morgenen etter var gruppa i ferd med å pakke sammen sakene, og gjøre seg klar til å dra. 

Men helvetet brøt løs før de kom så langt. 

Knivstukket i ryggen 

Den morgenen kom sikkerhetsvaktene fra palmeoljeselskapet PT Bahana Karya Semest tilbake til bosetningen i plantasjen. Nenun, en av Orang Rimbaene, skal ha spurt dem flere ganger hvorfor de måtte dra. 

Selskapet som tidligere eide plantasjen hadde jo latt dem bo mellom palmeoljetrærne. Der hadde de plukket nedfallsfrukt og jaktet villsvin som de kunne selge. Med de nye eierne var situasjonen langt mer fiendtlig.

Ifølge forklaringene til Orang Rimbaene og rapporten til WARSI, skal de gjentatte spørsmålene ha provosert sikkerhetsvaktene, som da gikk løs på Nenun. Etter hvert kom det flere og flere ansatte fra selskapet, til sammen rundt 50 personer, ifølge rapportene. Også mange av stammens mannlige medlemmer ankom. 

Blant dem var Besaring. Han ble Besaring stukket to ganger i ryggen, med en kniv festet til en lang stokk, et verktøy som vanligvis brukes til å hente ned palmeoljefruktene fra trærne. De ansatte skal så ha tent på eiendelene, hyttene og kjøretøyene til Orang Rimbaene. 

En stund etter kom det lokale politiet til stedet, og en kritisk skadet Besaring ble kjørt til sykehuset der han ble liggende i en uke.

– Det er vi som egentlig eier denne jorda, så hvorfor blir vi sparket ut, tråkket på og spiddet? spør en Ngelembo, en talsmann for gruppa. 

Bilde av arrene til besaring

Besaring bli stukket gjentatte ganger med en kniv som vanligvis blir brukt til å ta palmeoljefrukter

Da sikkerhetsvaktene kom flyktet kvinner og barn inn i skogen 

Fra regnskog til plantasje

For å finne forklaringen på hvordan hjemmet deres kan ha blitt en plantasje, må vi lenger tilbake i tid. 

På begynnelsen av 80-tallet var provinsen Jambi på Sumatra dekket av fire millioner hektar med regnskog, ifølge tall Regnskogfondets partnerorganisasjon WARSI har hentet inn fra skogmyndighetene. Skogen dekket da rundt 75 prosent av hele arealet. 

Avskogingen skjøt fart etter det som skulle bli en skjebnesvanger politisk beslutning for urfolket Orang Rimba. Naboøya Java var stappfull av mennesker, mange av dem levde i ekstrem fattigdom. Daværende president Suharto styrte landet med jernhånd, og bestemte at javanesere skulle tilbys gratis eiendom og oppstartmidler for å flytte til det mer “romslige” Sumatra. 

For å sikre rask økonomisk vekst for de såkalte “transmigrantene”, delte sentralmyndighetene ut hogstkonsesjoner i stor stil og bygget en ny supervei som høvlet seg gjennom regnskogen. Etter hvert etablerte plantasjeindustrien seg på de avskogede landområdene, og vokste seg til å bli den viktigste inntektskilden i regionen. 

– Orang Rimbaene bodde i områdene der hovedveien går i dag. Etter at tømmerselskapene og palmeoljeplantasjene kom, er det så å si ingen skog igjen, sier Robert Aritonang. 

Gjennom organisasjonen WARSI har han fulgt situasjonen til Orang Rimbaene i en årrekke, og mener at den storstilte menneskeflyttingen er årsaken til den ekstremt vanskelige situasjonen for urfolksgruppa i dag. 

Palmeoljeplantasje

Etter at palemoljeplantasjene kom er det lite skog igjen på Sumatra. 

Lever i ekstrem fattigdom  

Flertallet av de gjenlevende Orang Rimbaene bor nå utenfor jungelen. De lever i ekstrem fattigdom, med et ensidig og marginalt kosthold, uten tilgang på rent vann. De overlever på småjobber som måtte dukke opp, noen stjeler palmeoljefrukt som de selger videre, andre tigger. 

Noen få grupper holder seg fortsatt for seg selv i de indre delene av nasjonalparken Bukit Duabelas, urfolkenes siste skanse i en region der plantasjeindustrien spiser seg innpå de siste restene av skog. 

Med Regnskogfondet som støttespiller klarte den indonesiske organisasjonen WARSI å kjempe gjennom beslutningen om å verne området i år 2000. Nasjonalparken er Indonesias første og foreløpig siste verneområde ment for å bevare et urfolks leveområde. 

Nasjonalparken er imidlertid for liten til at Orang Rimbaene kan leve som nomader, slik de tidligere har gjort. Ifølge flere av dem vi snakker med, er dyrelivet og tilgangen på mat blitt dårligere. Derfor beveger gruppene som har “plass” i nasjonalparken, seg ut i plantasjeområdene. Da oppstår konfrontasjonene, der Orang Rimbaene ofte blir den tapende parten. 

En industri med mye makt

Den siste tida har vært tøff for den lille gruppen Orang Rimbaer som lever i de østre grenseområdene til nasjonalparken Bukit Duabelas. Besaring viser frem arrene. Han trekker inn sigarettrøyken, ser litt usikker bort på han som vanligvis er stammens talsmann. Det har gått to måneder siden han lå og blødde i grusen langs veien gjennom palmeoljeplantasjen.

Sammenstøtet mellom Orang Rimbaer og ansatte i palmeoljeselskapet PT Bahana Karya Semesta er ikke enestående, hverken i Jambi spesielt eller Indonesia generelt. Palmeoljeindustrien er en av de mektigste næringslivsaktørene i landet. Store multinasjonale selskaper er inne på eiersiden. 

Antropolog Adi Prasetijo forteller hvordan Orang Rimbaene har gjort motstand opp gjennom tidene. De har blant annet blokkert veiene ut og inn av de fremvoksende plantasjene. Det har også vært flere episoder der Orang Rimbaer har okkupert landområder i kortere eller lengre perioder. I alle disse tilfellene er de til slutt blitt drevet tilbake av politi eller sikkerhetsvakter fra selskapene.

Vil du hjelpe oss med å beskytte regnskogen?

WARSI har ført logg over episoder der Orang Rimbaer i Jambi har blitt skadet eller drept de siste 15 til 20 årene. Lista er lang. 

Gjennomgående for disse sakene er at så å si ingen av dem har fått noen konsekvenser for gjerningsmennene. Enten har de ikke blitt etterforsket av politiet i det hele tatt, eller så er etterforskningen blitt avsluttet uten at sakene er bragt videre inn for domstolene. 

– Indonesias “indianere” Orang Rimbaene er for Indonesia, det indianerne er for Amerika. Storsamfunnet ser på dem som annenrangs mennesker, sier Jambi-korrospondent Jon Afrizal i Jakarta Post. 

Pressedekningen av Orang Rimbaene har vært forholdsvis stor de siste årene. Vi får se en rekke artikler som omtaler både sammenstøtet i juni 2016, samt tidligere konfrontasjoner. Afrizal mener urfolket i Jambi trenger internasjonal støtte, ellers vil de ikke klare å overleve som gruppe.

Talsperson Ngelembo

Ngelembo er talsperson for gruppa og forteller om hva de har slitt med opp gjennom årene.

Forurenset drikkevann i regnskogen

Drikkevannet er svært forurenset der Orang Rimbaene bor. Gruppa er svært påvirket av den dårlige ressurstilgangen. 

Orang Rimbane lever i et matriarkalsk samfunn der kvinnene tar alle viktige beslutninger, og arverekken følger kvinnene.  

Orang Rimba barn

De dyrker et særegent ritual med tobakk-røyking, noe som innebærer at barn røyker sigaretter fra svært ung alder.

Orang Rimba barn i skogen

Troen på det åndelige i planteverden er sterk, og særlig store trær ansees som hellige. 

Den store trusselen 

Talsmann Ngelembo lener seg opp mot den tykke trestammen. Han er en slags karismatisk rockestjerne i gruppa. Han smiler, slår noen spøker som de andre Orang Rimbaene ler av. Men i øynene er det en hinne av alvor. 

Den største faren for liv og helse er ikke ansatte i palmeoljeselskapet med lange palmekniver. Den store trusselen er at det ikke lenger er ressurser nok til å overleve ved siden av plantasjene. 

I noen dramatiske og tragiske uker i 2015 døde 11 av gruppas medlemmer av sult, de fleste av dem kvinner og barn. En av dem var en av sønnene til Ngelembo. 

Det begynte med at noen av barna ble alvorlig syke og døde. Orang Rimbaene pekte på forurenset vann eller mat fra plantasjeområdet. Selskapet har benektet å ha noe med dette å gjøre. Uansett flyttet Orang Rimbaene til et nytt område, der ressurstilgangen var enda dårligere. 

Deretter døde flere av underernæring. Først etter at WARSI flere ganger hadde varslet myndighetenene om stammens kritiske situasjon, rykket myndighetene inn. 

Etter hendelsen for to år siden er gruppa fortsatt sterkt preget. Etter sammenstøtet med palmeoljeselskapet har de lovet at de ikke skal reetablere seg i plantasjeområdene, heller ikke plukke nedfallsfrukt fra palmene. Men Ngelembo frykter ikke lenger noe. 

– Jeg bryr meg ikke lenger om mitt eget liv. Jeg er ikke redd for å dø. Kommer de etter oss, vil jeg kjempe tilbake, sier familiefaren.