– Uten kvinnene kan vi ikke redde regnskogen

Tekst: Kirsti Ellefsen/Felix Media

Hun snakker med en intensitet som gnistrer gjennom skjermen fra Kinshasa til Oslo. Hun har på seg en blå og grønn kjole i afrikanske mønstre, håret er kort, og stemmen, som har blitt hevet i mange møter med mektige politikere og ledere, er kraftig. Marie Dorothée Lisenga er en kvinne det er vanskelig å overse.

Oppvokst i naturen

– Jeg kunne klatre opp i høye trær før jeg kunne svømme. Regnskogen var hjemmet vårt. Det var der vi fikk viktig kunnskap og erfaring, sier Marie Dorothée, eller Madame Lisenga som hun offisielt blir titulert.

På spørsmål om hva regnskogen betyr og har betydd for henne, svarer hun;

– Alt.

Kvinnene har vært i lommen på mannen

Marie Dorothée Lisenga jobber som nasjonal koordinator for organisasjonen Coalition of Women Leaders for Sustainable Development (CFLEDD).

Den lille jenta som vokste opp i regnskogen i provinsen Tshopo i DR Kongo har banet vei for urfolkskvinner i Kongo. At de har de rettighetene de har i dag, kan Marie Dorothée ta noe av æren for.

To tiår med krig har hindret utvikling i DR Kongo. Dermed forblir befolkningen fattige, til tross for landets naturressurser. Kvinner har vært prisgitt mannen, og har ikke kunnet åpne egen bankkonto, eie reise eller ta viktige avgjørelser uten tillatelse fra mannen. Kvinner har heller ikke kunnet eie jord. Alt dette har Marie Dorothée Lisenga valgt å ta tak i og jobbe for å endre. At hun som urfolkskvinne blir lyttet til og tatt på alvor, er et stort skritt i riktig retning.

– Kvinnen har vært familiens vaktmester, hun har fikset og ordnet og jobber, uten å ha noen mulighet til å påvirke. Vi kvinner har vært i lommen på mannen.

Bærekraftig utvikling og en styrking av kvinners muligheter til å påvirke, henger sammen, mener hun.

– Skal vi få til endring, er kvinnene helt sentrale. Uten kvinnene klarer vi ikke å redde regnskogen.

Fra bambushytte til kontor i hovedstaden

Marie Dorothées vei frem til lederposisjon og organisasjonsarbeid startet med skolegang i en bambushytte, initiert av nederlandske misjonærer. Hun tilhører den første generasjonen der skolegang var lovpålagt, og der foreldrene risikerte straff om de ikke sendte barna på skolen.

Da hun var 11 år, forlot hun landsbyen for å fortsette skolegangen.

– Jeg likte å gå på skolen og å lære. Men det var ikke alle vennene mine fra landsbyen som taklet det. Vi måtte spise med bestikk, og det var faste måltider. Det var veldig uvant, for vi som vokser opp i regnskogen spiser når vi er sultne, og når vi finner mat. Det er ikke faste måltider, og vi sitter aldri til bords. Mange av vennene mine sluttet på den skolen, forteller hun.

– Men du greide å venne deg til det?

– Ja, det er jo opplagt? Jeg sitter jo her foran en dataskjerm på et kontor, sier hun og ler.

Lykke og sorg

Marie Dorothée begynte etter hvert å jobbe som lærer. Så møtte hun han som skulle bli ektemannen hennes, han var også lærer. De giftet seg og fikk fem barn, fire gutter og én jente.

Men i 1999 skjer det noe som endrer livet hennes. Marie Dorothée får et helt annet tonefall, og noe av energien forsvinner fra blikket når hun forteller om krigen som gjorde henne til enke og alenemor til fem barn. Ektemannen ble drept i en av de mange brutale krigene som har preget Kongo.

– Det er vonde minner, sier hun stille.

Kontakt med lokalbefolkningen er viktig

Men arbeidet for lovendring, kvinnerettigheter og kamp for å redde regnskogen, skulle bli en lidenskap for Marie Dorothée Lisenga. Hun ville få til en endring.

– Vi har fått gjennomført flere lovendringer når det gjelder kvinners rettigheter, men de må implementeres. Derfor er arbeidet ute i felten, i direkte kontakt med urfolk, så viktig. Vi må snakke med fedre, ektemenn, fettere og onkler, så de forstår at de må forholde seg til lovendringene, sier hun.

Avskoging og utenlandske oppkjøp av regnskogen truer skogen og alt livet der. Marie Dorothée mener kvinner representerer det motsatte av ødeleggelse og skadelig utnytting av regnskogen.

Bærekraft ligger i kvinners DNA

– Kvinnene samler, konserverer og lagrer. Vi kvinner er opptatt av å ta vare på skogen som livsgrunnlag og matfat. Å ødelegge skogen er å ødelegge for seg selv. Urfolkskvinnene i regnskogen vet dette. Bærekraft ligger i deres DNA, sier Marie Dorothée.

Kjernen i hennes arbeid er å vise at bærekraft og kvinners rettigheter henger sammen.

En ny generasjon kvinner

Datteren til Marie Dorothée er i dag 20 år, og både hun og brødrene har studert og tatt en utdannelse.

– Hva tenker du er den største forskjellen på de mulighetene din datter har som kvinne i dag, og de du hadde?

– Det har skjedd en stor forbedring. Kvinner tar utdanning, de kan reise, de kan åpne bankkonto uten mannens tillatelse, og de har fått styrkede rettigheter. Men vi er langt fra full likestilling, sånn som dere har i Norge, sier Marie Dorothée.

Inspirert av norsk likestilling

For noen år siden var hun faktisk i Norge. Her opplevde hun både fjorder og fjell, norsk mat og ikke minst hvor sterkt kvinner står. Det var både inspirerende og en grell kontrast til situasjonen for kvinner i Kongo, som har vært – og fortsatt er – preget av undertrykkelse og overgrep, og et sterkt patriarkat.

– Jeg tenker at det er viktig at vi snakker sammen og utveksler erfaringer og kunnskap. Jeg tror på dialog og kommunikasjon skal vi klare å bryte barrierer. Vi ønsker at verden skal se hva som foregår hos oss.

– Hva tenker du er de største hindrene for å lykkes i arbeidet med likestilling og vern av naturen i Kongo?

– Først mannen, så tradisjoner og inngrodde vaner, deretter kvinnen selv. Hun må ut av kjøkkenet for delta i avgjørelsene.

Bærekraftig turisme – en fordel for bevaring av regnskogen

Noe Marie Dorothée har stor tro på, er økoturisme. Hun mener det er vil bidra både til inntekter, og til at Kongos rike ressurser blir sett på en verdi som må beskyttes – ikke utnyttes og brytes ned.

– Her kan urfolks kompetanse bli verdsatt og vi kan bidra til verdiskaping. Vi kjenner regnskogen, og kan vise turister hvor spennende den er. Kanskje kan vi lære dem å klatre i trær? Er det noe vi er gode til, så er det det, ler hun.

– Dessuten kan vi kvinner bidra med kulinariske ferdigheter. Vi har mye god mat i Kongo!