Den demokratiske republikken Kongo

De store regnskogsområdene i DR Kongo har vært skjermet mot storstilt ødeleggelse, men nå står skogen på spill. Landet mistet nesten seksti tusen kvadratkilometer tropisk regnskog mellom 2001 og 2021.

Nedhogd regnskog. I bakgrunnen skimter vi en landsby. — **HOGST:** Industriell tømmerhogst og ulovlig småskala hogst er noen av truslene mot regnskogen i DR Kongo.

Halvparten av verdens nest største sammenhengende regnskogsområde ligger i Den demokratiske republikken Kongo. Med en størrelse på drøyt 1 000 000 km² er Kongos regnskog nesten tre ganger så stor som Norge. Den har ikke blitt utsatt for store ødeleggelser, i motsetning til de andre store regnskogsområdene i verden.

Svedjebruk – en landbruksmetode hvor det dyrkes på nybrente vegetasjonsområder – er hovedårsaken til avskoging i Kongo i dag. Andre årsaker er tømmerhogst, gruvevirksomhet, industriell jordbruk og salg av trevirke til brensel. En vesentlig bidragsyter til avskogingen er utvidelsen av veinettverk for tømmerhogst. Dette veinettverket gjør at stadig større regnskogområder blir tilgjengelige for utnyttelse.

De største truslene mot regnskogen i DR Kongo:

Svedjebruk, både privat og kommersielt
Trekullproduksjon
Industriell tømmerhogst og ulovlig hogst, både småskala og industrielt
Palmeoljeproduksjon
Gruvedrift og oljeutvinning
Urbanisering (gir økt etterspørsel etter tømmer og kull)
Veiutbygging

Landet står nemlig ved et veiskille nå. Etter mange år med konflikter og uroligheter har myndighetene et mål om å gjøre seg attraktive for utenlandske investeringer. Sentralt i denne strategien står store infrastrukturprosjekter og utnyttelse av landets enorme naturressurser. Det er denne kombinasjonen av svak statlig kontroll og jakt på kortsiktig profitt som kan føre til en økologisk katastrofe i landets regnskog.

Mange mennesker vil også bli skadelidende hvis regnskogen ødelegges. Det finnes ingen offisielle tall, men millioner av mennesker høster og lever av regnskogen. Litt under én prosent av befolkningen i Kongo er urfolk. Disse menneskene har vært marginalisert, latterliggjort og forfulgt i flere tiår, og de er samtidig dem som i aller størst grad lever av og med skogen.

Menneskene som er avhengige av skogen, inkludert hundretusener av urfolk, rammes av økonomisk usikkerhet, sosial marginalisering og tap av kulturell identitet som følge av utilstrekkelig rettslig anerkjennelse og rettssikkerhet. Urfolks- og lokalsamfunn sine muligheter til å kunne bidra med sin kunnskap og erfaring til landets klima- og miljøambisjoner ignoreres. Regnskogbevaring i Kongo kjennetegnes av brutalitet og brudd på menneskerettigheter

To unge jenter i landsbyen Lokuku står åp en sti med kurver på rygger.

En forvaltningsplan for Kongos regnskoger er nødt til å ta utgangspunkt i urfolks rettigheter. Her er det grunn til forsiktig optimisme. For 15 år siden anerkjente ikke myndighetene i Kongo at det fantes urfolk i landet. Men takket være langvarig press fra mange aktører, inkludert Regnskogfondet, er det få som snakker om dette i dag. Urfolk har sin egen bevegelse og det foregår politiske prosesser for å sikre urfolks rettigheter i landets lovverk. Kongos urfolk har i århundrer bidratt til å forvalte skogen på en bærekraftig måte, og de må få sin rettmessige plass i Kongos framtidige utviklingsmodell.

I 2016 inngikk kongolesiske myndigheter en avtale med styret i Central Africa Forest Initative (CAFI), som sikret Kongo 200 millioner dollar og hvor Norge er største bidragsyter. Pengene fra CAFI brukes til å motvirke årsakene bak avskogingen, gjennom å støtte en investeringsplan som DR Kongo selv har utarbeidet og har eierskap til.  Pengene skal stimulere til utvikling av en grønn økonomi som gir arbeidsplasser og inntekter uten å ødelegge skogen.

Avtalen ble fornyet i 2021 med løfte om en milliard USD over ti år og nå også med et særlig fokus på bevaring av urørt regnskog.

CAFI har vært omdiskutert og kritisert av aktører på begge sider av bordet – både de som vil beskytte regnskogen og de som vil åpne den for industriell utnyttelse. Det er likevel ingen tvil om at initiativet har motivert kongolesiske myndigheter til å iverksette en rekke viktige reformer blant annet innen arealplanlegging og landrettigheter. Det er knyttet særlig høye forventninger til den overordnede arealplanleggingen som er under utarbeidelse. Den vil være en mulighet for Kongo til å forlate den gamle doktrinen om at regnskogen enten er noe som må hogges ned eller konserveres.

Noen små hus kan skimtes i tett regnskog. — **I SKOGEN:** Det lever nesten 2 millioner urfolk i DR Kongo. De er avhengige av regnskogen for å leve.Foto: Johan Wildhagen

**KONGOLESISK KVINNE:** Foto: Regnskogfondet

En fullastet tømmerbil kjører på en rødbrun regnskogvei. — **TØMMERTRANSPORT:** Massive tømmerstokker fraktes ut av regnskogen.

Flyfoto av elva Kongo. — **STOR:** Regnskogen i Sentral-Afrika er verdens nest største. 60 prosent av den ligger i DR Kongo. Foto: Regnskogfondet

Regnskogfondet i DR Kongo

Regnskogfondet har jobbet i Kongo siden 2003. Vi har vært med på å bygge opp et miljørettet sivilsamfunn og vi har jobbet for at de skal få delta i politiske prosesser som angår regnskogen og urfolks rettigheter. Gjennom alle disse årene har vi og våre partnere, ofte sammen med andre sivilsamfunnsorganisasjoner fra inn- og utland, gjort betydelig framskritt innenfor de politiske og juridiske rammeverkene som er styrende for arbeidet vårt.

I 2018 fikk vi for første gang fast tilstedeværelse i Kinshasa, og dette har gjort oss i stand til å følge opp partnerorganisasjoner og politiske prosesser enda tettere. Samtidig har vår lange erfaring og nettverk i DR Kongo gjort oss til en viktig kilde til kunnskap både for myndighetene og sivilsamfunnet i landet.

Dette jobber vi med i DR Kongo:

At beskyttelse av regnskogens naturlige økosystem legges til grunn i alle arealplaner som omhandler regnskogen.
At stansen (moratoriet) i tildeling av nye hogstkonsesjoner bidrar til å beskytte intakte skoger.
At lokalbefolkningens og urfolks rett til å bruke egne landområder skal anerkjennes.
At lokalbefolkningens og urfolks tradisjonelle landområder kartlegges og at urfolk blir gitt mulighet til et fritt og informert samtykke før arealer disponeres til et gitt formål.
At lokalbefolkningens regnskogsbevaring anerkjennes som en sentral forvaltningsmodell til bruk i arealplanlegging, og at implementeringen av modellen får tilstrekkelig administrativ og teknisk støtte.
At lovgivningen som beskytter urfolks rettigheter iverksettes i sin helhet på nasjonalt og regionalt nivå.

Dette har vi oppnådd:

Bidratt til å opprettholde et moratorium på nye hogstkonsesjoner siden 2002.
Hindret en eksplosjon i industriell hogst i 2007.
Bidratt til at skogsområder med hogstkonsesjoner knyttet til seg er redusert med 75 prosent.
Sikret bred sivilsamfunnsdeltakelse i prosesser knyttet til skogreformer.
Fått REDD+ og urfolksrettigheter på den politiske agendaen.
Bidratt til anerkjennelse av skogfolks evigvarende rett til å forvalte sine tradisjonelle skogsområder.
Bidratt til deltakende kartlegging av områder som skogfolk tradisjonelt bruker og derfor har rett til å disponere.
Bidratt til å dokumentere at deltakende kartlegging som metode er gjennomførbart på nasjonalt plan.
Støttet det ledende utfolksnettverket i DR. Kongo, DGPA, i arbeidet med å få på plass et historisk urfolkslov som beskytter og fremmer urfolksrettigheter. Lovgivningen sikrer urfolks rett til sine skoger og territorier.