Adform Tracking Pixel

Har soyabransjen reddet regnskogen?

Soyaindustrien blir hyllet som en næring som har bidratt til å stoppe avskoging av regnskog i Brasil. Sannheten er ikke så enkel.

Liten lapp med regnskog omringet av åkrer

AVSKOGING: Soyaproduksjon truer fortsatt Amazonas.

KRONIKK: Nationen har de siste ukene presentert ulike meninger om soya. Ut fra den norske debatten kan en nesten få inntrykk av at problemene knyttet til soyaproduksjon i Brasil er løst. La oss slå fast at selv om avskogingen i Brasils regnskog har gått ned, er det fortsatt store utfordringer knyttet til soyaproduksjonen i Brasil – og i nabolandene.

Avskogingsmirakel i Amazonas?

Siden 2004, det verste avskogingsåret i Brasils historie, har landet redusert den totale avskogingen i Amazonas med rundt 80 prosent. Det er et fantastisk resultat, som i all hovedsak skyldes politisk vilje og handlingskraft i Brasil. Også soyaindustrien har fått fortjent skryt for å ha redusert sitt eget bidrag til ødeleggelsen. Soyamoratoriet, en frivillig avtale der de største aktørene i soyaindustrien forplikter seg til ikke å handle soya dyrket på avskoget regnskog i Brasil, har mye av æren.

Men selv om avskogingen er redusert er den fortsatt for høy, og høyest i soyadelstaten Mato Grosso. I fjor økte avskogingen i Mato Grossos del av Amazonas med 40 prosent sammenlignet med året før.

Avskogingskatastrofe i savanneskogen

En betydelig del av soyaen på det internasjonale markedet kommer fra Mato Grosso. Mato Grosso har grovt sett to ulike naturtyper: Den tropiske regnskogen i Amazonas og savanneskogen cerrado. Begge er svært viktige for klima og biomangfold.

Dessverre fokuserer avskogingstallene fra Brasil utelukkende på Amazonas, og ødeleggelsen av cerrado blir dermed usynlig i debatten. Parallelt med at avskogingen har gått ned i Amazonas, har den fått fortsette i cerradoen. Dette er en sosial- og miljømessig katastrofe som har fått pågå i stillhet.

Lett å bli avskogingsfri når man er fri for skog

Landbruksekspansjonen i Mato Grosso siden 1960-tallet er en godt dokumentert historie av landran, ødeleggelse og vold. Urfolk og småbønder har blitt fordrevet og mistet sine landområder, regnskogen og cerradoen har blitt rasert for å gi plass til veier og private gårder. Store områder ble avskoget på 1990- og 2000-tallet, hvorav mesteparten var ulovlig avskoging som er blitt lovliggjort gjennom amnestier i den nye skogloven fra 2012. I disse områdene er åpenbart ikke avskoging et stort problem: Det er lett å slutte med avskoging når man ikke har mer skog igjen å hogge ned.

Problemet flytter seg

At regnskogødeleggelsene grunnet soya er redusert i brasiliansk Amazonas, betyr ikke at avskogingsproblemet er løst. Det flytter seg. Eksempelvis er boliviansk Amazonas, Brasils cerrado og chacoskogen i Paraguay under sterkt press fra en økende global etterspørsel etter soya.

Dette gir stor grunn til bekymring. I Amazonas, er allerede halvparten av skogen ødelagt - 20 prosent er helt avskoget. Andre sårbare områder mangler ofte beskyttelse, eller den statlige kontrollen er for lav. De aktuelle områdene for soyaekspansjon er også noen av de områdene i verden med høyest grad av konflikt over landområder og drap på urfolksledere og miljøaktivister. I Brasil kontrolleres 2/3 av den dyrkbare jorda av bare tre prosent av befolkningen. Det gjør Brasil til et av landene med skeivest fordeling av jord, noe som fører til mange konflikter.

Soyaproduksjon kan ikke lenger tillates å gå på bekostning av regnskog og andre viktige naturområder, eller fordrive småbønder og urfolk fra sine områder. De internasjonale soyaoppkjøperne bør innføre krav om null avskoging til sine leverandører for alle disse områdene, ikke begrense avskogingsinnsatsen til brasiliansk Amazonas.

Det norske bidraget

Norge importerer årlig soyarelaterte produkter tilsvarende rundt 1 million tonn soyabønner til bruk i dyre- og fiskefôr. Det tilsvarer et arealbeslag på nesten 3500 km2, hvorav det meste dyrkes i Brasil.

Importen av soya til Norge har økt kraftig det siste tiåret, og som samfunn er vi nødt til å erkjenne at vårt soyaforbruk er et bidrag til den globale etterspørselen - og den tilhørende soyaekspansjonen.

At regnskogødeleggelsene grunnet soya er redusert i brasiliansk Amazonas, betyr ikke at avskogingsproblemet er løst.

Uavhengig av størrelsen på vår egen import er vi også nødt til å stille høye krav til hvordan den soyaen som kommer til Norge produseres.

I høst lanserte Denofa og de største norske produsentene av dyrefôr en felles erklæring om kun å kjøpe soya som er bærekraftig produsert og som ikke har bidratt til avskoging av regnskog. Dette er et velkomment initiativ, og vi håper flere følger etter.

Samtidig vil vi oppfordre Denofa til å ta skrittet fullt ut. All soyaen Denofa importerer til Norge er ifølge Denofa sertifisert gjennom sertifiseringsordningen ProTerra. ProTerra dekker viktige områder som avskoging, sosiale og miljømessige forhold ved produksjon, transport og foredling, som f.eks. arbeidsmiljø og bruk av sprøytemidler. Det er bra. Men manglende åpenhet gjør det umulig for oss forbrukere vite om det selskapene har forpliktet seg til, eller kravene i sertifiseringsordningen, faktisk oppfylles i praksis.

Noen må gå foran

Denofa og deres eier, den brasilianske soyagiganten Amaggi, er ikke åpne om hvilke gårder soyaen produseres på, og informasjonen som avdekkes gjennom ProTerras kontroller, er ikke offentlig tilgjengelig. Denne informasjonen er heller ikke tilgjengelig for import til norsk fiskefôr.

Som norske forbrukere ønsker vi å vite hvor soyaen som kommer til Norge er produsert, hvem som har produsert den, og hvilke forhold den er produsert under.

Vi oppfordrer norske oppkjøpere av soya og soyaprodukter til å:

  • redusere forbruket av soya for å unngå å bidra til en ekspansjon som i dag ikke er bærekraftig.
  • stille tydelige krav til alle ledd i produksjonskjeden for å unngå all avskoging og sikre viktige miljømessige og sosiale forhold
  • gjøre offentlig tilgjengelig all informasjon om hvor og hvordan soyaen produseres.

Kun på denne måten vil det være mulig å ha tillit til at soyaen som ender opp i våre mager har blitt produsert på en bærekraftig måte.

Kronikken er skrevet i samarbeid med Framtiden i våre hender og Kirkens Nødhjelp.