Adform Tracking Pixel

Dette er framtidas skogbevaring

De sto i fare for å bli kastet ut av hjemmene sine da et nytt verneområde i Kongo skulle etableres. Men nå har innbyggerne i Itombwe blitt hørt: Ikke bare blir de boende - de har til og med trukket opp reservatets grenser. Aldri har noe lignende skjedd.

– Det er vi som er de virkelige regnskogvokterne. Det har vi vært siden lenge før naturreservatet ble påtenkt. Vi, urbefolkningen, har allerede våre tradisjonelle forvaltningsmetoder. For det er her hele livet vårt er, sier Baati Gozi Irangi, en skolelærer fra Itombwe i Sør-Kivu i DR Kongo. Han er en av ildsjelene fra Bambutifolket, som har bidratt til en ny og mer hensynsfull tilnærming til skogvern.

I 2006 bestemte myndighetene i DR Kongo at store deler av det massive regnskogområdet Itombwe skulle få status som naturreservat. All menneskelig aktivitet skulle forbys, i et område på 15.000 kvadratkilometer, uten konsultasjon med lokalbefolkningen.

Det unike området er nemlig spekket med sjeldne treslag og tropiske fugler, og er dessuten hjem for noen av de siste gorillaene i verden. Store forekomster av verdifulle naturressurser, som tømmer, gull og coltan – et mineral som brukes i mobiltelefoner – har satt skogen, og menneskene som lever der, under press.

Itombwe er et vakkert og kupert område i Øst-Kongo. Skogen er spesielt artsrik, og her finnes sjeldne tresorter, tropiske fugler og noen av verdens siste gjenlevende fjellgorillaer.

Et kart over Itombwe.

Regnskogen som omringer dem er livsgrunnlaget til menneskene som bor i Itombwe.

Medvirkning sikrer måloppnåelse

I møtet med den internasjonale og nasjonale appetitten på skogens ressurser, er vern avgjørende. Utfordringen i DR Kongo, og mange andre land i Afrika, er at vernegrensene tradisjonelt trekkes uten hensyn til menneskene som lever der – urfolk og andre som har levd i og av skogene i generasjoner. Hele samfunn trekkes opp med røttene og flyttes ut. Resultatet er tap av levebrød, tradisjoner og identitet.

I Sør-Kivu fryktet lokalbefolkningen, som allerede er hardt rammet av langvarig væpnet konflikt, for sin eksistens og fremtid.

– Vi finner mat og medisiner her, alt vi trenger. Bambutifolket kan ikke eksistere utenfor skogen. Den er vår kultur, vår natur, mener Irangi.

Urbefolkningen reiste seg derfor i protest mot verneplanene.

Marie fra landsbyen Kitale er en av dem som har vært med på å trekke opp grensene til Itombwe-reservatet.

Grensene til reservatet ble definert ved at innbyggerne fikk opplæring i å bruke GPS, og deretter plottet inn sine egne bruksområder.

Fra et landsbymøte om reservatet. En slik medvirkning til opprettelsen av et nytt reservat har aldri vært gjort i Kongo.

Trakk grensene selv

– Utfordringen er å verne skogen på en måte som også verner om lokalbefolkningens og urfolks rettigheter og behov, sier Gunnell Sandanger, seniorrådgiver i Sentral-Afrika-avdelingen i Regnskogfondet.

Med støtte fra Regnskogfondet og den lokale organisasjonen Africapacity, har lokalbefolkningen i Itombwe fått gehør og tatt kartet i egen hånd.

Basert på nedarvet kunnskap om skogen og nyervervet kunnskap om geografiske informasjonssystemer, takket være opplæring av eksperter, trakk lokalbefolkningen nasjonalparkens grenser på nytt. Grenser som ga rom for både vern og bærekraftig menneskelig aktivitet. Som tok hensyn til både dyreadferd og urbefolkningens tradisjonelle bruk av skogen.

Innbyggere både i og utenfor Itombweskogen ble involvert i arbeidet. I juni 2016 undertegnet guvernøren i Sør-Kivu en ny resolusjon om naturreservatet, i tråd med deres innspill.

Itombwe sett fra lufta.

Itombwes innbyggere bruker skogen til det meste, også til å hente medisiner.

Et gjennombrudd

– At lokalbefolkningen fikk være med å definere naturreservatets grenser, representerer uten tvil et gjennombrudd for vernearbeidet i DR Kongo, mener Sandanger.

Nå står en ny milepæl for døren: Myndighetene er i ferd med å utarbeide forvaltningsplaner for naturreservatet. Og igjen hever lokalbefolkningen stemmen, med krav om deltakelse.

– Det dere gjør uten oss, gjør dere mot oss, påpeker en annen lokal aktivist, Miniota fra Mwenga.

– Lokalsamfunnet krever full deltakelse i alle aktiviteter knyttet til naturreservatet. Vi vet at denne typen medforvaltning ikke eksisterer noe annet sted i landet. Men vi er klare, og det har vi sagt fra om. Vi vil forvalte vår egen skog, fortsetter han.

Det er vi som er de virkelige regnskogvokterne. Det har vi vært siden lenge før naturreservatet ble påtenkt. Baati Gozi Irangi, skolelærer i Itombwe

Setter standarden

– Det er vanskelig å nå vernemålene uten å involvere lokalbefolkningen, påpeker Gunnell Sandanger, og understreker at Regnskogfondet og Africapacity vil fortsette å støtte lokalbefolkningens kamp for videre medbestemmelse over skogen, som utgjør fundamentet for deres liv og fremtid.

– Lykkes vi, vil Itombwereservatet bli et enestående eksempel på offisiell anerkjennelse av urfolks og skogavhengige lokalsamfunns rettigheter, og en respekt for deres nedarvede kunnskap om bruk og vern av skogen. Dette kan sette standarden for fremtidig skogvern i hele regionen, mener Sandanger.