Amazonas skjulte helter: Skogfolket som redder verden

Tekst og foto: Laila Madsö, kommunikasjonssjef i Regnskogfondet

Småflyet vårt lander midt i Amazonas på Carauari flyplass der landingsbanen praktisk talt ligger midt i hovedgaten. Vi har fløyet over grønne tretopper og svingende flod i timesvis siden vi lettet fra storbyen Manaus, en fordums internasjonal hovedstad som slo seg opp på gummi tappet fra regnskogtrær. I småbyen yrer det av mopeder, sykler, løshunder som klør seg på bakbena, katter midt i gaten, og rekker av småhus i gult, rødt, lyseblått og grønt. Folk titter ut på oss fra vinduene på sine små flytende hytter. Sorte gamle gribber venter utenfor matmarkedet.

Klokken er snart halv elleve om formiddagen, og vi har lagt ut på en tre dagers båttur fra havnebyen.

Vi er langt fra Norge nå. Og lenger skal vi.

Plyndring og ulovlig utnytting

Disse menneskene tilhører et tradisjonelt folkeslag, quilombolas, som gir tilbake til hele verdenssamfunnet. Skogfolket har de siste ti-årene fått rettigheter til å drive landbruk i regnskogen. I disse områdene er det forbudt med plyndring av skogens ressurser. Dersom gullgravere eller andre aktører kommer inn på territoriene, melder skogfolket fra til vaktposter langs elven. Det er ikke lenge siden de meldte fra om ulovlig gullgraving i området her. De beskytter og vedlikeholder verdens største karbonlager.

Vi er her for å se hvordan produksjonen og verdikjeden av skogens råvarer fungerer for menneskene som bor her. Regnskogfondet har støttet disse lokalsamfunnene i snart 30 år.

To tredjedeler av regnskogen er borte

Hver dag kjemper skogfolket i Amazonas et hardt liv som vi som bor langt unna bokstavelig talt bærer fruktene av. Vi som har hvite sneakers med gummisåler som er tappet varsomt fra gummitrær av en brasilianer i flip flops som kalles seringueiro. Nesten alle seringueiros er menn, men nå forsøker den lokale miljøorganisasjonen som vi samarbeider med, å verve flere kvinner til yrket. For kvinnene har en tendens til å forsvinne inn til jobbene som finnes i Carauari. Og forsvinner de unge kvinnene til byen stopper befolkningsveksten i landsbyen opp.

Regnskogen lagrer 18 ganger så mye karbon som alle menneskeskapte utslipp. Men i 2023 står kun en tredjedel av regnskogen igjen. Resten er ødelagt, brent og hogd ned for å møte den internasjonale etterspørselen etter avskogingsvarer.

Medisiner og murumuru

Etter en lang første natt på dekk i hengekøye under myggnetting, står jeg opp grytidlig. Himmelen er lett overskyet, og hanen har i timevis galt i kor med hundebjeff og fuglesang i landsbyen Roque. Roque ligger i et beskyttet regnskogsområde, og skogfamiliene som bor her sanker frø, nøtter og bær som de selger til kooperativet, som gir lokalsamfunnet mulighet til å få varene sine ut på markedet i byen.

Den neste generasjonen

Det er god forretning i siste ledd, men for skogfolket er dette en nøktern skogøkonomi som først og fremst handler om et bærekraftig liv med respekt for naturen. Men marginene er ørsmå. Dersom noen av produktene blir skadet på veien, har skogfamiliene liten sikkerhet.

Vi ankommer i skumringen, ungene i bygda løper nedover gata, tar fart på brygga og hopper i sjøen på tur om igjen og om igjen. Barna virker ubekymret. Kanskje vet de ikke at livsgrunnlaget deres er truet av avskoging. Og at skogen de lever av, også vil være helt nødvendig å bevare for å oppnå klimamål og sikre fremtiden for de neste generasjonene. Her og i hele resten av verden.

Nye tider?

Denne måten å leve på gir livsgrunnlag til mennesker som ellers er omgitt av kriminalitet, ulovlig hogst, gullgravere og narkotikavirksomhet, som ødelegger skogen og utsetter menneskene som bor der for trusler og vold.

Brasils nye president, Lula har en visjon om at regnskogen skal bebos av brasilianere som har en tilknytning til skogen slik at de kan finne livsgrunnlag der i stedet for et liv som arbeidsledige i byene. Det gir håp, både for skogen og de som bor der.

Hva er et godt liv?

Neste dag har vi avtale med den lokale organisasjonen av skogfolk, for å se på produksjonslokalene i landsbyen. Hovedgaten har tørket og er full av hunder, katter, og høner, men mest av alt et ganske yrende liv av folk. To tenåringsjenter kommer nedover gaten. I fargerik fotball t-skjorte, shorts og havaianas stopper de opp, når jeg kommer mot dem med notatblokka.

- Hva skal dere gjøre idag, spør jeg?

Det virker som om jentene synes spørsmålet er rart.

Ganske raskt skjønner jeg at skogfolk ikke har samme konsept av hverken tid, gjøremål, fritid, framtid eller arbeid som det vi har i Nord-Europa.

Det å ha et arbeid, inntekt, tak over hodet og en familie som holder sammen - og ikke minst tid - er viktig. Men jeg skjønner også hvor sårbart det er, hvis den lille inntekten skogen gir dem, forsvinner. Da har de ingen ting.

I byen venter farene

Selv forlot Laueiane livet i byen for å bo i Roque for to år siden. Hun fungerer som prest i landsbyen og har dermed en viktig og samlende jobb i lokalsamfunnet.

Hun har gått mot strømmen, og har funnet et godt liv i skogen.

- Det enkle livet er ikke bare lett. Men i byen venter arbeidsledighet og rus for mange. Det så jeg med egne øyne, og det var et er deprimerende syn. Men drømmen om et moderne liv, utdannelse og penger er fristende for mange unge, men er ikke alltid det mødrene deres her ønsker.

- Barna er fremtiden, og hvis de studerer så forsvinner de til byen. Men byen er farlig. Det er ikke gitt at et liv i byen er til det beste for barna våre. Det er viktig at vi organiserer oss slik at barn og ungdom kan ha det bra her. Vi må bevare lokalsamfunnet slik at barna har noe å gjøre her, mener Laueiane Bardoza de Lima.