En reise til Perus regnskog

Kjære venn av regnskogen,

Da jeg besøkte nasjonalparken Manu i peruansk Amazonas vinteren 2019, var det oppfyllelsen av en drøm jeg lenge hadde hatt. Manu, som ligger i den sør-østlige delen av Peru, er nemlig et av Amazonas' mest uberørte og best beskyttede områder. Med sine vel 1000 fuglearter, 1300 sommerfuglarter og 160 pattedyrarter - inkludert 13 apearter -samt mengder av annet dyre- og planteliv, er Manu et av de mest artsrike stedene på jorda.

Mesteparten av parken er helt forbudt å besøke, for å beskytte skogen selv med alt sitt rike dyre-og planteliv, men også for at de forskjellige gruppene av isolerte indianere som lever der skal få være i fred.

Manu nasjonalpark er på 17.162 km2 - omtrent like stor som Vestfold og Telemark fylke -og er delt inn i tre soner: den kulturelle sonen hvor det er tillatt med et begrenset kommersielt jordbruk,hogst og jakt, den reserverte sonen, som utgjør den minste delen, hvor et begrenset antall turister er tillatt, og den forbudte sonen, som utgjør den største delen.

Turen til Manu var i seg selv en opplevelse. Den begynte i Cusco, inka-indianernes gamle hovedstad sentralt beliggende i Andesfjellene, på ca. 3000 meter over havnivå. Først kjørte vi, en liten gruppe turister og et par guider, med minibuss gjennom Andesfjellenes storslåtte landskap i noen timer, før vi nådde grensa til Manu nasjonalpark som ligger på 3560 m.o.h. Der kunne vi potensielt ha fått en spektakulær utsikt utover tåkeskogen som kryper nedover fjellene, ned mot Amazonaslavlandet, men den var, som vanlig, dekket av tåke...

Tåka var likevel ikke tjukkere enn at turen nedover fjellene ble en opplevelse. Tåkeskogen er ekstremt frodig, og, som lavlandsregnskogen, særdeles artsrik. Der lever blant annet Sør-Amerikas eneste bjørn -brillebjørnen. Noen bjørn fikk vi ikke sett, men vi hadde noen stopp og så mange fugler, blant annet den gnistrende grønne og røde svarthaleketsalen, og den rød-ryggede karnevalspetten . Mengder med lav, mose, bromeliaer og orkideer kler trærne her oppe i tåkeskogen.

Ettersom vi slingret oss nedover fjellsidene forsvant tåka, og det ble stadig varmere. Oppe i Andesfjellene var det ganske så kjølig, så det var deilig å kjenne på varme. Nå kunne vi bedre se landskapet. Bratte, skogkledde fjellsider formet V-daler med små elver som fosset nedover mot lavlandet i strie stryk. Bortsett fra den skrøpelige grusvegen vi kjørte på var det ingen tegn på menneskelig aktivitet her.

Etter hvert ble åsene lavere og elvene større, og utpå ettermiddagen nådde vi omsider dagens mål, et enkelt overnattingssted utenfor landsbyen Pillcopata. Det var deilig å komme fram etter åtte timers reise, riktignok med flere pauser underveis. Veien hadde vært lang, men svært opplevelsesrik. Det var både rart og en glede å endelig komme ned hit til overgangen mellom Andesfjellene og Amazonasregnskogen. Jeg hadde vært en stund oppe i Andes, og å komme hit var som å komme til en helt annen verden. Siden det ikke hadde begynt å skumre riktig ennå gikk jeg en tur for å se på fuglelivet. En praktfull aracari - en type tukan - og noen brunpannearaer, samt andre papegøyer var blant fuglene jeg så. Det var fantastisk å være i Amazonas!

Etter et godt måltid og litt prat med mine reisefeller var det deilig å ta kvelden, og bli lullet i søvn av det evige spillet fra sikader, frosker og andre av regnskogens nattlige kryp. Neste dag ble en ny reisedag. Først en snau time i minibussen til Atalaya, en landsby beliggende ved elva Alto Madre de Dios, og deretter nedover den strie elva med båt.

Følelsen av å være i Amazonas befestet seg; I båt på en av elvene, med regnskogen på begge sider. Jeg koste meg mens jeg tok inn alle inntrykkene. Fuglelivet her er altså svært rikt, og på ferden nedover så vi mange forskjellige fugler. Det var hegrer av diverse slag, ulike gribber, skarver, rosenskjestorker og andre storkefugler, svaler, ulike papegøyer, for å ha nevnt de jeg så mest.

Bortsett fra noen ganske få landsbyer vi passerte, bebodd av ulike urfolksgrupper - vi besøkte to av dem, Shintuya og Diamante, så vi ikke tegn til menneskelig aktivitet, bare storslagen natur på alle kanter. Jeg speidet etter jaguarer på elvebreddene. Det var jo lov å håpe...

Litt før vi ankom Diamante fulgte jeg ekstra godt med på den nordlige elvebredden. Det er nemlig der at grupper av det inntil nylig isolerte urfolket som kalles Mascho Piro de siste årene, fra tid til annen, har vist seg, og har kommunisert med medlemmer av Yine-indianerne som lever på den sørlige bredden av elva, og som kan forstå mye av Mascho-Piroenes språk. Båtføreren vår var selv yine, og hadde sett maschoene flere ganger. Selv hadde jeg lest om og sett videoklipp av disse folkene på YouTube og fått en stor sympati for dem.

På den sørlige bredden, overfor stranda hvor Mascho-Piroene av og til viste seg ble det i 2012 bygget en vaktpost, finansiert av Regnskogfondet, for å stoppe ulovlig tømmerhogst i regionen som var en stor trussel for Mascho-Piroene, så vel som å hindre at misjonærer, turister og andre tok direkte kontakt med dem. Vaktposten hadde lyktes godt i å få slutt på den ulovlige tømmerhogsten. Regnskogfondet har finansiert 11 slike vaktposter i denne delen av Amazonas. Du kan se en video om vaktpostens virksomhet her.

Det var ingen folk på stranda i dag, men det føltes likevel spesielt å vite at jeg nå var i de isolertes "nabolag". Utpå ettermiddagen ankom vi landsbyen Boca Manu, som lå litt nedenfor stedet hvor elvene Alto Madre de Dios, som vi hadde kjørt ned, og elva Manu møttes. En liten sideelv gjorde nytte som havn. Det fristet med en dukkert i varmen, men det ble frarådet på grunn av faren for kaimaner - en type krokodiller. Jeg kikket på det grumsete vannet og bestemte meg for å følge rådet... Vi ble innkvartert på et trivelig sted like ved sideelva. Igjen en rusletur i landsbyen før middag på kvelden.

Jeg var nøye med å lade batteriene til kameraet mitt; dette var siste mulighet før vi reiste inn i den begrensede sonen. Å gå tom for batteri der inne ville vært på grensen til krise.

Neste dag bar det videre med båt oppover Manuelva. Den slingret seg rolig innover i nasjonalparken med høy, tett skog på begge kanter. Vi stoppet ved en kontrollpost for obligatorisk registrering. Her må man sjekke inn og ut for videre ferdsel i den begrensede sonen. Det var det også masse bilder og informasjon om parkens flora og fauna.

Vi passerte også et sted på elvebredden hvor hundrevis av papegøyer av ulike slag møttes for å spise en spesielt mineralrik leire som befant seg der -og sikkert litt for å sosialisere med hverandre. Papegøyer er jo sosiale fugler.

Det var et heftig syn! Og for et leven! Papegøyer er fryktelig skrålete iblant, og disse møtene fremkalte mye lyd! Riktignok holdt vi god avstand for ikke å forstyrre fuglene, men likevel var det en fantastisk opplevelse for meg som nok er hakket over gjennomsnittet fascinert av tropiske fugler. Og heldigvis har jeg en ganske bra zoom på kameraet mitt, så bildene ble ikke så verst. Batteriene fikk kjørt seg bra, allerede her... Stadig kom nye flokker av papegøyer flygende. Topp stemning!

Etter noen timer kom vi fram til leiren vi skulle bo i de neste tre dagene. Den besto av noen svært enkle hytter med vegger av tekstil, et bygg med dusj og toalett, og et litt større bygg med kjøkken og spisebord. Skogen sto tett på, og i løpet av en drøy time hadde jeg identifisert hele seks apearter rett rundt leiren! Jeg så kapusineraper, ekornaper, brøleaper, en ullape, tamariner, og en edderkoppape. Kjempegøy! Jeg fikk bilder av dem alle, og noen av bildene ble ikke ikke så verst. Det er ikke lett å få supre bilder av noe som beveger seg høyt oppe i trærne, ofte delvis skjult av greiner og løvverk, ofte i dårlig lys eller i kontrast mot en lys himmel, og særlig med et nokså beskjedent kamera. Men, men, noen ble helt greie, sånn til husbruk.

I dagene som fulgte ble det mange spennende turer i skogen, både på dagen og i kveldsmørket, og besøk til kroksjøer for forhåpentligvis å få se "los lobos del rio" som de kalles på spansk - elveulvene -eller kjempeotere som de heter på norsk. Hvordan det gikk skal jeg komme tilbake til i min neste rapport fra Manu.

Med regnskoghilsen,

Morten Høy