En reise til Perus regnskog

Kjære venn av regnskogen,

Da jeg besøkte nasjonalparken Manu i peruansk Amazonas var det oppfyllelsen av en drøm jeg hadde hatt lenge. Manu, som ligger i den sør-østlige delen av Peru, er nemlig et av Amazonas' mest uberørte og best beskyttede områder. Med sine vel 1000 fuglearter, 1.300 sommerfuglarter og 160 pattedyrarter - inkludert 13 apearter -samt mengder av annet dyre- og planteliv, er Manu et av de mest artsrike stedene på jorda.

Mesteparten av parken er helt forbudt å besøke, dette for å beskytte regnskogen med alt sitt rike dyre-og planteliv. Det er også en annen årsak, i dette område lever nemlig forskjellige gruppene av isolerte urfolk som ikke ønsker kontakt med omverden.

Manu nasjonalpark er på 17.162 km2 - omtrent like stor som Vestfold og Telemark fylke. Den er delt inn i tre soner: den kulturelle sonen hvor det er tillatt med et begrenset kommersielt jordbruk,hogst og jakt, den reserverte sonen, som utgjør den minste delen, hvor et begrenset antall turister er tillatt, og den forbudte sonen, som utgjør den største delen.

Reisen til Manu var i seg selv en opplevelse. Vi var en liten gruppe turister og et par guider. Turen begynte i Cusco, inka-indianernes gamle hovedstad sentralt beliggende i Andesfjellene omtrent 3.000 meter over havet. Derfra kjørte vi med minibuss gjennom Andesfjellenes storslåtte landskap i noen timer, før vi nådde grensa til Manu nasjonalpark som ligger på 3.560 m.o.h. Her kunne vi potensielt fått en spektakulær utsikt utover tåkeskogen som kryper nedover fjellene ned mot Amazonaslavlandet, men den var, som som navnet tilsier, dekket av tåke...

Tåka var likevel ikke tjukkere enn at turen nedover fjellene ble en opplevelse. Tåkeskogen er ekstremt frodig, og som lavlandsregnskogen, særdeles artsrik. Der lever blant annet Sør-Amerikas eneste bjørn -brillebjørnen. Noen bjørn fikk vi ikke se, men vi så mange fugler, blant annet den gnistrende grønne og røde svarthaleketsalen, og den rødryggede karnevalspetten . Mengder med lav, mose, bromeliaer og orkideer vokser på trærne her oppe i tåkeskogen.

Ettersom vi slingret oss nedover fjellsidene forsvant tåka, og det ble stadig varmere. Oppe i Andesfjellene var det ganske så kjølig, så det var deilig å kjenne på varme. Nå kunne vi bedre se landskapet. Bratte, skogkledde fjellsider formet V-daler med små elver som fosset nedover mot lavlandet i strie stryk. Bortsett fra den skrøpelige grusvegen vi kjørte på, var det ingen tegn på menneskelig aktivitet.

Etter hvert ble åsene lavere og elvene større, og utpå ettermiddagen nådde vi omsider dagens mål, et enkelt overnattingssted utenfor landsbyen Pillcopata. Det var deilig å komme fram etter åtte timers reise, riktignok med flere pauser underveis. Veien hadde vært lang, men svært opplevelsesrik. Det var både rart og en glede å endelig komme ned hit til overgangen mellom Andesfjellene og Amazonasregnskogen. Jeg hadde vært en stund oppe i Andes, og å komme hit var som å komme til en helt annen verden. Siden det ikke hadde begynt å skumre riktig ennå, gikk jeg en tur for å se på fuglelivet. En praktfull aracari - en type tukan - og noen brunpannearaer, samt andre papegøyer var blant fuglene jeg så. Det var fantastisk å være i Amazonas!

Etter et godt måltid og litt prat med mine reisefeller var det deilig å ta kvelden. Jeg ble lullet i søvn av det evige spillet fra sikader, frosker og andre av regnskogens nattlige kryp.

Neste dag ble en ny reisedag. Vi startet med en snau time i minibussen til Atalaya, en landsby beliggende ved elva Alto Madre de Dios, og deretter nedover den strie elva i en lang, smal elvebåt.

Følelsen av å være i Amazonas befestet seg; i båt på en av elvene, med regnskogen på begge sider. Jeg koste meg mens jeg tok inn alle inntrykkene. Fuglelivet her er vanvittig rikt, og på ferden nedover så vi mange forskjellige fugler. Det var hegrer av diverse slag, ulike gribber, skarver, rosenskjestorker og andre storkefugler, svaler, ulike papegøyer, for å ha nevnt de jeg så mest.

Bortsett fra noen ganske få landsbyer vi passerte, bebodd av ulike urfolksgrupper, så vi ikke tegn til menneskelig aktivitet, bare storslagen natur på alle kanter. Jeg speidet etter jaguarer på elvebreddene. Det var jo lov å håpe...

Vi besøkte to av disse urfolk-landsbyene, Shintuya og Diamante. Litt før vi ankom Diamante fulgte jeg ekstra godt med på den nordlige elvebredden. Det er nemlig der grupper fra det isolerte urfolket som kalles Mascho Piro har vist seg fra tid til annen de siste årene. De har noen ganger kommunisert med medlemmer av Yine-indianerne som lever på den sørlige bredden av elva, og som kan forstå mye av Mascho-Piroenes språk. Båtføreren vår var selv yine, og hadde sett Maschoene flere ganger. Selv hadde jeg lest om, og sett videoklipp av disse folkene på YouTube, og fått en stor sympati for dem.

På den sørlige bredden, overfor stranda hvor Mascho-Piroene av og til har vist seg, ble det i 2012 bygget en vaktpost, finansiert av Regnskogfondet. Vaktposten har i oppgave å stoppe ulovlig tømmerhogst og hindre at misjonærer, turister og andre forsøker å ta direkte kontakt med Mascho-Piroene. Mennesker utenfra har med seg smitte, som spesielt isolerte urfolk ikke har motstandskraft mot. Dette kan ta liv av et stort antall på kort tid. Vaktposten har lykkes godt med å få slutt på den ulovlige tømmerhogsten. Regnskogfondet har finansiert 11 slike vaktposter i denne delen av Amazonas. Du kan se en video om vaktpostens virksomhet her.

Det var ingen folk på stranda i dag, men det føltes likevel spesielt å vite at jeg nå var i de isolertes "nabolag". Utpå ettermiddagen ankom vi landsbyen Boca Manu, som ligger litt nedenfor stedet hvor elva vi kjørte på, Alto Madre de Dios møter elva Manu.

En liten sideelv gjorde nytte som havn. Det fristet med en dukkert i varmen, men det ble frarådet på grunn av faren for kaimaner - en type krokodiller. Jeg kikket på det grumsete vannet og bestemte meg for å følge rådet... Vi ble innkvartert på et trivelig sted like ved sideelva. Jeg tok en rusletur i landsbyen før middag på kvelden.

Jeg var nøye med å lade batteriene til kameraet mitt, dette var siste mulighet før vi reiste inn i den begrensede sonen. Å gå tom for batteri der inne ville vært på grensen til krise.

Neste dag bar det videre med båt oppover Manuelva. Den slynget seg rolig innover i nasjonalparken med høy, tett skog på begge sider. Vi stoppet ved en kontrollpost for obligatorisk registrering. Her må man sjekke inn og ut for videre ferdsel i den begrensede sonen. Vi fikk også informasjon, og så masse bilder om parkens flora og fauna.

På vår ferd videre så vi plutselig hundrevis av papegøyer av ulike slag på elvebredden som møtes for å spise en spesielt mineralrik leire som befant seg der -og sikkert også litt for å sosialisere med hverandre. Papegøyer er jo sosiale fugler.

Det var et heftig syn! Og for et leven! Papegøyer er fryktelig skrålete iblant, og disse møtene fremkaller mye lyd! Riktignok holdt vi god avstand for ikke å forstyrre dem. Det var en fantastisk opplevelse for meg som er hakket over gjennomsnittet fascinert av tropiske fugler! Heldigvis har jeg en ganske bra zoom på kameraet mitt, så bildene ble ikke så verst. Batteriene fikk kjørt seg allerede her... Stadig kom nye flokker av papegøyer flygende. Topp stemning!

Etter noen timer kom vi fram til leiren hvor vi skulle bo de neste tre dagene. Den besto av noen svært enkle hytter med vegger av tekstil, et bygg med dusj og toalett, og et litt større bygg med kjøkken og spisebord. Skogen sto tett på, og i løpet av en drøy time hadde jeg identifisert hele seks apearter rett rundt leiren! Jeg så kapusineraper, ekornaper, brøleaper, en ullape, tamariner, og en edderkoppape. Kjempegøy! Jeg fikk bilder av dem alle, og noen av bildene ble ikke ikke så verst. Det er ikke lett å få supre bilder av noe som beveger seg høyt oppe i trærne, ofte delvis skjult av greiner og løvverk, ofte i dårlig lys eller i kontrast mot en lys himmel, og særlig med et nokså beskjedent kamera.

I dagene som fulgte ble det mange spennende turer i skogen, både på dagen og i kveldsmørket. Vi besøkte blant annet kroksjøer for å forhåpentligvis få se "los lobos del rio", elveulvene -eller kjempeotere som de heter på norsk. Hvordan det gikk får du høre om i neste nyhetsbrev!

Med regnskoghilsen,

Morten Høy