Reisebrev fra Manu nasjonalpark del 2

Kjære venn av regnskogen,

Disse naturområdene i regnskogen er noen helt unike skatter som vi mennesker må ta godt vare på. Jeg er glad for at Regnskogfondet jobber med nettopp dette, og at vi er mange som bidrar til det.

Jeg tenker at vi skylder våre etterkommere – og alt annet liv – å ta dette felles ansvaret for at Moder Jord skal være et fantastisk sted også i framtiden.

I forrige del av reisebrevet fortalte jeg om reisen i Manu nasjonalpark som startet høyt oppe i fjellene, så reiste vi igjennom tåkeskog, for så å komme ned i Amazonaslavlandet. Deretter fortsatte vi ferden på elva Alto Madre de Dios, i en lang, smal elvebåt.

Nå var vi kommet til den delen av turen hvor vi skulle besøke to kroksjøer. Dette hadde jeg gledet meg til, for her finnes mye spennende dyreliv!

Kroksjøer er et vanlig fenomen i Amazonas – oxbow lakes på engelsk – det er større eller mindre bueformede innsjøer. Det meste av Amazonas er veldig flatt, og tusenvis av små og større elver slynger seg i store såkalte meandersvinger på sin ferd mot Atlanterhavet. I regntiden flommer vannet mange steder over elvebreddene og danner nye løp. Når vannet etter regntida så synker igjen, vil en meandersving noen ganger bli avskåret fra det nye elveløpet, og det som tidligere altså var en sving i elva bli til en avsondret bue- eller krokformet innsjø. Slike innsjøer er et eldorado for mengder av dyre- og plantearter.

I Manu nasjonalpark er det flere slike kroksjøer. Cocha Salvador var den første kroksjøen vi besøkte. Her padlet vi i en katamaran: en båt bestående av to store kanoer med en romslig plattform mellom, hvor vi satt. Det er som nevnt mye dyre- og ikke mist fugleliv å se rundt kroksjøene.

Jeg var spent! Det var spesielt ett dyr jeg håpet på, og gledet meg til å se, nemlig det som i dette området kalles lobos del rio, elveulvene! På andre siden av grensa, i Brasil, kalles de ariranha, som betyr vannjaguar. I mange år har jeg hatt lyst til å oppleve disse dyrene, som jeg har sett på naturdokumentarer og lest om.

På norsk heter de kjempeoter. Jeg skal si de lever opp til navnet sitt! De kan bli hele 180 cm lange – omtrent dobbelt så lange som våre europeiske otere, og de kan veie opp til 34 kg, altså tre ganger så mye som våre otere! Tidligere levde de over store deler av det nordlige Sør-Amerika, men nå er de sjeldne. De har en flott pels, som har gjort dem til offer for omfattende jakt, i kombinasjon med ødeleggelse av deres leveområder er de nå blitt en truet art. Men her i Concha Salvador i nasjonalparken Manu, lever det en familiegruppe. Bare vi nå var litt tålmodige var det sannsynlig at vi ville kunne få se dem!

Forventningene var på topp da vi padlet utpå. Kroksjøen var ganske lang, vi speidet, og speidet. Da vi hadde padlet en god stund, fikk guiden vår øye på dem! Langt borte... Til tross for at han pekte mot dem, så jeg så dem ikke. Men så! Langt i det fjerne fikk jeg øye på noen små prikker i vannet. Vi padlet rolig mot dem. Tenk så fantastisk, nå kom de svømmende rett mot oss!

Snart var de ganske nær, og vi kunne begynne å se detaljer i ansiktene deres!

Kjempeotere lever i familieflokker på opp til 20 individer, men mer vanlig er et sted mellom 4 og 8 individer. Her levde for tiden 10 otere. Det var å stas å se dem!

Kjempeotere er av natur nysgjerrige – og fryktløse. Jeg har selv sett videoklipp av kjempeotere som angriper både store kaimaner, altså krokodiller, og jaguarer for å skremme dem bort! Her hvor vi satt på denne katamaranen oppfattet de ikke oss som en trussel, og de kom ganske nær. Det var utrolig artig å se dem der de sjekket oss ut! Først på ca. fem meters avstand stoppet de opp, kikket og snuste mens de lagde en masse artige lyder.

Kjempeotere er veldig sosiale og kommuniserer mye med hverandre med et stort register av forskjellige lyder. De holdt seg rundt oss en liten stund før de var fornøyde og svømte videre mens de stadig dykket etter fisk.

Det var virkelig moro! Jeg følte meg heldig som hadde fått sett disse fascinerende og vakre dyrene i deres naturlige miljø, dypt inne i Amazonas.

Som om ikke dette var nok, så var det mye annet å se her rundt cochaen i tillegg. Vi så forskjellige apekatter i trærne, papegøyer, sommerfugler, hegrer, diverse vann- og vadefugler, flaggermus og en skilpadde. Den overveldende frodigheten rundt kroksjøen var også en opplevelse! Det var som en vegg av trær og slyngplanter som vokste helt ut i vannet.

Vi var heldige. Dagen etter gikk turen til enda en kroksjø – Cocha Otorongo. Her var det bygget et tyve meter høyt observasjonstårn som vi besøkte. Utsikten derfra var flott! Her var det et bredt belte av siv og andre vannplanter mellom skogen og vannet. Også her levde det kjempeotere, og etter en stund dukket et par opp og svømte forbi mens de dykket etter fisk. Det var fint å se dem, men denne gangen måtte vi nøye oss med å se dem på ganske lang avstand. Også her så vi forskjellige aper og fugler.

Vi gikk deretter til et sted hvor det var bygget en liten brygge. Her fikk vi se en svart kaiman, altså en krokodille, på nært hold. Svarte kaimaner kan bli opptil seks meter lange. Denne var på drøye to meter, men et fascinerende syn likevel! Flere kaimaner passerte forbi på litt større avstand.

Etter at mørket hadde senket seg på kveldene, gikk vi turer i skogen for å oppleve noe av nattens liv. Regnskogen sover aldri, og når de dagsaktive dyrene slår seg til ro for natta, kryper nattas skapninger fram fra sine huler og skjulesteder. Oppe i trærne ble lyset fra hodelyktene våre reflektert i lysende prikker - øyne. Det er rart hvor forskjellig skogen oppleves om natta; vi hadde jo gått på disse stiene på dagen også.

Manu nasjonalpark ga mange fine opplevelser. Jeg er så glad for at slike beskyttede områder finnes, hvor regnskogen får være i fred, og dens store rikdom av dyre- og planteliv kan fortsette å være et skattkammer av biologisk mangfold!

På ønskelista mi for besøket til Manu, stod også å få se en jaguar. Jeg visste at sjansen ikke var veldig stor, særlig ikke i regntida som var da jeg var der. Det ønsket fikk jeg ikke oppfylt, og det kan jeg fint leve med. Jeg fikk se så mye annet av regnskogens fantastiske liv!

På reisen med båt tilbake til den moderne sivilisasjonen, stoppet vi på et sted hvor den aller siste delen av Andesfjellene møter Amazonaslavlandet. Vi gikk og klatret et stykke oppover åsen. Der rant det en liten elv som hadde flere fossefall og noen fine badekulper. Vi fulgte elva et stykke oppover. Det var helt utrolig vakkert der! Vi tok oss god tid til å bade og oppleve de fine stedene. Det var en herlig avslutning på en opplevelsesrik reise til Manu.

Med vennlig hilsen,

Morten Høy