Reisebrev fra Manu nasjonalpark del 2

Kjære venn av regnskogen,

Et vanlig fenomen i Amazonas er kroksjøer – oxbow lakes på engelsk – som er større og mindre bueformede innsjøer. Det meste av Amazonas er veldig flatt, og tusenvis av små og større elver slynger seg i store såkalte meandersvinger på sin ferd mot Atlanterhavet. I regntiden flommer vannet mange steder over elvebreddene og danner nye løp. Når vannet etter regntida så synker igjen, vil en meandersving noen ganger bli avskåret fra det nye elveløpet, og det som tidligere altså var en sving i elva bli til en avsondret bue- eller krokformet innsjø. Slike innsjøer er et eldorado for mengder av dyre- og plantearter.

I Manu nasjonalpark er det flere slike kroksjøer, og gruppen jeg var med i besøkte to av dem. På den første av dem – Cocha Salvador – padlet vi i en katamaran: to store kanoer med en romslig plattform mellom med plass til en liten gruppe turister. Det er mye dyre- og ikke mist fugleliv å se rundt kroksjøene, men det var et slags dyr jeg særlig gledet meg til å få se, nemlig elveulvene! Det er det de kalles her omkring – lobos del rio. Over grensa, i Brasil, kalles de ariranha, som betyr vannjaguar.

Kjempeoter heter de på norsk, og de kan sies å leve opp til navnet. De kan bli 180 cm lange – omtrent dobbelt så lange som våre europeiske otere, og de kan veie opp til 34 kg, som er omtrent tre ganger så mye som våre otere. De har tidligere levd over store deler av det nordlige Sør-Amerika, men på grunn av omfattende jakt – de har en veldig flott pels – og ødeleggelse av leveområder, har de blitt sjeldne. De står i dag oppført som en truet art. Men her i Concha Salvador lever det en familiegruppe som man er ganske sikker på å få se, om man er litt tålmodig.

Så forventningene var på topp da vi padlet utpå, mens vi speidet etter dem. Kroksjøen var ganske lang, og vi hadde padlet en god stund før guiden vår fikk øye på dem, langt borte. Jeg så dem ikke med en gang, selv om han pekte mot dem, men snart fikk jeg også øye på noen små prikker i vannet i det fjerne. Vi padlet rolig mot dem, og de kom også svømmende mot oss.

Snart var de ganske nær, og vi kunne begynne å se detaljer i ansiktene deres. Kjempeotere lever i familieflokker på opp til 20 individer, men mer vanlig er et sted mellom 4 og 8 individer. Her levde for tiden 10 otere. Det var å stas å se dem! I mange år har jeg hatt lyst til å oppleve kjempeotere, som jeg har sett på naturdokumentarer og lest om, og nå kom det en gruppe av dem svømmende rett mot meg!

Kjempeotere er av natur nysgjerrige – og fryktløse. Jeg har selv sett videoklipp av kjempeotere som angriper både store kaimaner og jaguarer for å skremme dem bort. Her vi satt på denne katamaranen oppfattet de ikke oss som noen trussel, og de kom ganske nær. Det var utrolig artig å se dem der de sjekket oss ut. Først på ca. fem meters avstand stoppet de opp og kikket og snuste mens de lagde en masse artige lyder. Kjempeotere er veldig sosiale og kommuniserer mye med hverandre med et stort register av forskjellige lyder. De holdt seg rundt oss en liten stund før de var fornøyde og svømte videre mens de stadig dykket etter fisk.

Det var virkelig moro. Jeg følte meg heldig som hadde fått sett disse fascinerende og vakre dyrene i deres naturlige miljø, dypt inne i Amazonas.

Men det var jo mye annet å se her rundt cochaen også. Vi så forskjellige apekatter i trærne, papegøyer, sommerfugler, hegrer, diverse vann- og vadefugler, flaggermus og en skilpadde. Den overveldende frodigheten rundt kroksjøen var også en opplevelse. Det var som en vegg av trær og slyngplanter som vokste helt ut i vannet.

Dagen etter gikk turen til en annen kroksjø – Cocha Otorongo. Her var det bygget et tyve meter høyt observasjonstårn som vi besøkte. Utsikten derfra var flott. Her var det et bredt belte av siv og andre vannplanter mellom skogen og vannet. Også her levde det kjempeotere, og etter en stund dukket et par opp og svømte forbi mens de dykket etter fisk. Det var fint å se dem, men denne gangen måtte vi nøye oss med å se dem på ganske lang avstand. Her så vi også forskjellige aper og fugler.

Vi gikk også til et annet sted ved samme kroksjø hvor det var bygget en liten brygge. Her fikk vi se en svart kaiman på nært hold. Svarte kaimaner kan bli opptil seks meter lange. Denne var på drøye to meter, men et fascinerende syn likevel. Flere kaimaner passerte forbi på litt større avstand.

På kveldene, etter at mørket hadde senket seg, gikk vi turer i skogen for å oppleve noe av nattens liv. Regnskogen sover aldri, og når de dagsaktive dyrene slår seg til ro for natta, kryper nattas skapninger fram fra sine huler og skjulesteder. Oppe i trærne ble lyset fra hodelyktene våre reflektert i lysende prikker. Det er rart hvor forskjellig skogen oppleves om natta; vi hadde jo gått på disse stiene på dagen også.

Manu hadde gitt mange fine opplevelser, og jeg er så glad for at slike beskyttede områder finnes, hvor regnskogen får være i fred, og dens store rikdom av dyre- og planteliv kan fortsette å være et skattkammer av biologisk mangfold.

Å få sett en jaguar stod også på ønskelista mi for besøket til Manu. Det fikk jeg ikke sett, men jeg visste jo at sjansen for å få sett en jaguar ikke var veldig stor, særlig ikke i regntida da jeg var der, så det kunne jeg fint leve med. Jeg hadde fått sett så mye annet av regnskogens fantastiske liv.

På reisen med båt tilbake til «sivilisasjonen» stoppet vi på et sted hvor den aller nederste delen av Andesfjellene møtte Amazonaslavlandet. Vi gikk og klatret et stykke oppover åsen. Der rant det en liten elv som hadde flere fossefall og noen fine badekulper. Vi fulgte elva et stykke oppover. Det var helt utrolig vakkert der, og vi tok oss god tid til å bade og oppleve de fine stedene. Det var en herlig avslutning på en opplevelsesrik reise til Manu.

Disse naturområdene er noen helt unike skatter som vi mennesker må ta godt vare på. Jeg er glad for at Regnskogfondet jobber med nettopp dette, og at vi er mange som bidrar til det.

Jeg tenker at vi skylder våre etterkommere – og alt annet liv – å ta dette felles ansvaret for at Moder Jord skal være et fantastisk sted også i framtiden.

Med vennlig hilsen,

Morten Høy