Et liv med regnskogen

Hvor begynner man når man skal snakke om sin store lidenskap? Apekattene? Papegøyene? Jaguarene? Orkidéene? Jeg heter Morten Høy, og jeg er gateverver for Regnskogfondet. Dette er historien om meg og regnskogen.

Morten Høy der han trives best - i naturen. Foto: Fredrik Naumann

Var det en tiger?

Jeg sitter i et tre og venter. Venter på at noe spennende skal dukke opp. Jeg har klatret opp i et stort tre som har falt halvveis overende, men blir holdt oppe av andre store trær. Så nå sitter jeg her, en 6 - 7 meter over bakken og holder utkikk. Herfra har jeg godt overblikk over den tropiske skogen rundt meg. Jeg er i Mookambika naturreservat i Nilgiri fjellene syd-vest i India.

Lyset er litt dunkelt da det delvis stenges av tette trekroner. Det er varmt. Rundt meg hører jeg noen fugler og lyden av mengder av insekter. Jeg følger med på et ekorn med langsgående striper som klatrer på nabotreet. For litt siden kom det et kjempeekorn, et Malabar giant squirrel, forbi. Med halen måler det nesten meteren. Heftig ekorn!

"Jeg har ikke ofret noe til henne....."

Plutselig hører jeg et brøl. Hva i himmelens navn er det?! Det var et godt stykke unna. Det var noe aggressivt i tonen. Jeg lytter i spenning. Kan det ha vært en leopard? Leoparder er vanlige her, folk ser dem av og til. Men de er ikke redde for dem. Ingen her omkring har blitt drept av en leopard, har jeg blitt fortalt, til forskjell fra andre steder. Folk her i trakten sier at det skyldes at denne skogen tilhører gudinnen Mookambika, og hun beskytter folk. Folk her gjør ofringer til henne, så hun gir dem beskyttelse. Det er et stort tempel for henne nede i dalen. Men jeg har jo ikke ofret noe til henne... Hm...

Der var det igjen! Mye nærmere nå! Skitt... Det er vel ikke en tiger?! Det ble satt ut et par tigre her for noen år siden, men ingen har sett dem på lenge, så folk tror de har forsvunnet. Men det vet man jo ikke. Jeg er usikker på hvor gode tigre er i å klatre i trær. Jeg tror ikke de vanligvis gjør det, men dette treet ligger jo på skrå... Leoparder er eksperter på å klatre...

Men det kan også være en hjort. Jeg har sett noen digre sambar-hjorter her. Det er ganske bra trøkk i hjortebrøl også.

Skjeggapene (Macaca silenus) lever i regnskogene i det sørvestlige India. De er sterkt truet, og det anslås at kun 3500 individer finnes i vill tilstand.

Plutselig ser jeg en voldsom bevegelse i noen greiner, kanskje femti meter unna, eller drøyt det. Det er oppe i en trekrone, så da er det i hvert fall ikke noen av de forutnevnte dyra som kommer der.

Der ser jeg det! Det er en ape!!

Den kommer nærmere og jeg ser den bedre. Den brøler igjen. Skitt altså, den høres sint ut! Jeg filmer. Det er en skjeggape! Så kult! Jeg har lest at den er en truet art som bare lever her i Nilgiri-fjellene. Den har svart pels, bortsett fra en voldsom, grå løvemanke. Den klatrer fra trekrone til trekrone. Hopper der det er avstand. Den passerer meg. Har den sett meg? Kanskje ikke, jeg har jo sittet helt stille. Den er sikkert bare på en runde for å markere territoriet sitt, og brøler for å skremme eventuelle utfordrere bort. Den blir borte. Skitt! Det var heftig!

Igjen ljomer et brøl fra den gjennom skogen. Jeg blir sittende en stund og tygge på opplevelsen, før jeg klatrer ned og rusler nedover elveleiet, og tilbake til gården der vi bor for tiden. Joda, regnskogen kunne by på en artig opplevelse i dag også!

To gorillaer, mor med unge, i tett regnskog.

Mortens fascinasjon for regnskogen begynte med billedbøker av eksotiske dyr i barndommen.

Førti år tidligere:

Jeg ligger på gulvet hjemme og blar i "Verdens dyreliv", favorittboka mi. Her ser jeg elefanter og sebraer på Afrikas savanner. Pingviner og hvaler i Antarktis. Fargerike fisker og en havskilpadde på det store barriererevet. Og gorillaer og papegøyer i regnskogen. På ett bilde ser jeg to jaguarer - en med vanlig, flekket pels - og en annen med glinsende svart pels - en panter, som denne fargevarianten kalles. De kjøler seg ned i en elv.

Jeg blar videre. For en flott verden, tenker jeg - så mange fine dyr. Opp gjennom barndommen og ungdommen utvikler jeg et sterkt bånd til naturen. Jeg ser naturprogrammer på TV og leser bøker. Jeg er mye ute i naturen og lærer meg navnet på fugler og trær.

Arapapegøyer i regnskogen i Costa Rica. Foto: Morten Høy

Er vi så grådige?

Samtidig lærer jeg også mer om menneskets ødeleggelse av naturen. Jeg leser om arter som utryddes, økosystemer og ozonlag som raseres, forurensning, sur nedbør som tar knekken på fisk i elver og vann og drivhuseffekten som truer planeten. Jeg leser om elefanter og neshorn som skytes for å få tak i støttenner og horn, mens resten av kroppen blir liggende og råtne. Gorillaer skytes for å lage makabre askebegerholdere av hendene deres - som eksklusiv pynt til rikfolk. Det er nedslående. Hva er det vi holder på med? Er menneskene helt gale? Er vi så grådige at vi ikke vil gi oss før hele planeten bare er et utplyndret, misbrukt vrak?

Jeg får et problematisk forhold til hele menneskeheten. Bare folk som lever i noenlunde i pakt med naturen beholder min sympati.

En mann fra Ikpeng-folket i Xingu-territoriet - brasiliansk Amazonas. Foto: Morten Høy

Det begynte med "Sølvpilen"

Jeg leser også masse om "indianerne". Det begynner som barn med bladet "Sølvpilen" og fortsetter med romaner og dokumentarisk litteratur. "Du finner meg i fjellene" av Forrest Carter, om apachelederen Geronimo, gjør et uutslettelig inntrykk. Jeg føler en dyp sympati med disse menneskene som lever i pakt med naturen, med en dyp respekt for den, men som må kjempe en innbitt kamp for sin eksistens mot den hvite mann, som invaderer deres territorier. Kampen tapes, og de som overlever blir tvunget til å leve i lusne reservater - områder som har minst mulig verdi for de hvite. De hvite rykker inn i mengder og hugger ned skogene, plaffer ned bøflene til de nesten er utryddet, forurenser elvene og ødelegger prærien.

Mye av det samme skjer også i Australia, leser jeg. Og mange andre steder. Også i Sør-Amerika, men der er det faktisk ennå mange urfolk som lever med begrenset - eller ingen - påvirkning fra den moderne sivilisasjonen, i Amazonas og andre vanskelig tilgjengelige områder. Jeg gleder meg over det. Måtte de få leve i fred, tenker jeg.

Morten levde i regnskogen på øya Fatu Hiva i et par måneder. Han hadde ikke med seg kamera, så bildet er av nyere dato.

Fatu Hiva - drømmen om naturen

Som 21 åring reiste jeg til øya Fatu Hiva i Stillehavet for å prøve meg på et liv i fullkommen harmoni med naturen. Jeg hadde lest Thor Heyerdahls bok ”Fatu Hiva – tilbake til naturen” hvor han forteller om sitt opphold på denne øya som ung, så jeg kjente den noenlunde. Tanken var å klare meg med minst mulig hjelp av moderne redskaper, og leve av det jeg klarte å skaffe meg.

Det ble mitt første møte med regnskog. Jeg slo meg ned i en dal på østkysten som tidligere hadde vært bebodd, så der ville det fortsatt være frukttrær. Jeg gledet meg stort over den vakre, frodige naturen, bekken med det gode vannet, det å plukke mine egne kokosnøtter, bananer og annen frukt, og å sitte ved bålet på stranda om kveldene og se på havet og stjernehimmelen.

Men samtidig var livet i naturen tøft. Magen var i ulage på grunn av uvant kost og bakteriekultur, insektene plaget meg, varmen stjal energien min, og til slutt måtte jeg kaste inn håndkleet. Jeg måtte søke tilbake til sivilisasjonen for å få behandlet sår i fotsålene og i hendene som ikke ville leges, men tvert imot forverret seg. Etter to måneder reiste jeg hjem, mange opplevelser og erfaringer rikere.

Regnskogfondet lokker

I 2003 traff jeg på en fra Regnskogfondet. Det han fortalte meg gjorde meg veldig interessert. Det var altså en organisasjon som ikke bare jobbet for å redde regnskogen med alt sitt fantastiske dyreliv, men også for å hjelpe urfolk som levde der til å få sikret retten til områdene de levde og jaktet i! Dette var noe for meg! Jeg fikk med meg en brosjyre og bestemte meg for å støtte arbeidet. Jeg ville gjerne hjelpe urfolkene i Amazonas og andre deler av verden i kampen mot dem som raserte regnskogen!

Morten deler gjerne av sin lidenskap for regnskogen med folk på gata. Foto: Fredrik Naumann

Et år seinere tok jeg kontakt med Regnskogfondet og tilbød meg å hjelpe til med å skaffe inntekter til arbeidet. Jeg hadde jobbet noe med salg før. Først bare solgte jeg magasinet “Regnskog”, som Regnskogfondet utga, og samlet inn donasjoner i bøsse, men jeg gikk snart over til å verve faste givere – regnskogfaddere som de ble kalt da. Det gikk bra, og jeg var veldig glad for å kunne bidra til å redde regnskogen, mer enn å bare støtte passivt.

Siden har jeg jobbet som gateverver for Regnskogfondet, med unntak av et par pauser.

"Vi kjørte stadig forbi områder hvor skogen nylig var brent, og alt var svart og dødt..." - Amazonas, 2005. Foto: Morten Høy

I Amazonas

I 2005 reiste jeg med Regnskogfondet til Xingu-territoriet i det sørlige Amazonas. Det er et urfolksterritorium som Regnskogfondet allerede i endel år hadde arbeidet med å beskytte. Regnskogfondet jobber nemlig sammen med urfolk for å verne om regnskogen.

Det var et stykke dit. Først kjørte vi med buss i 16 timer fra Brasilia, hovedstaden i Brasil, til en liten by som lå i relativ nærhet til territoriet. Dagen etter fortsatte vi med bil til en urfolkslandsby som lå rett innenfor grensen til territoriet. Den reisen gjorde et dypt inntrykk. Vi kjørte stadig forbi områder hvor skogen nylig var brent, og alt var svart og dødt. Her og der sto skogholt igjen, men mesteparten av skogen var erstattet med gressmark hvor kveg beitet mellom forkullede stubber, og nærmest endeløse soyaåkre.

"Noen barn lekte med en kano litt bortenfor, mens de lo og hylte av fryd." - Xingu, 2005. Foto Morten Høy

Det var utrolig godt å komme fram til territoriet, hvor skogen sto frodig og intakt. Etter å ha bli tatt godt imot av landsbyboerne, som tilhørte kisedje-folket, gikk vi ned til elva for å få oss et forfriskende bad. Vi hadde kjørt lenge i solsteika, og var gjennomsvette og fulle av støv fra den lange turen på grusvei.

Det ble et av mitt livs desidert beste bad. Det var bare himmelsk å ligge i elva og oppleve regnskogen. Noen barn lekte med en kano litt bortenfor, mens de lo og hylte av fryd. Det føltes som å ha kommet til paradis.

Urfolksbarn øver seg med pil og bue i en landsby i Xingu-territoriet. Foto: Morten Høy

Langs elvene til landsbyene

Vi besøkte en håndfull landsbyer tilhørende tre av de fjorten forskjellige urfolksgruppene som lever langs elvene i territoriet. Det er ingen veier der, så reisen foregikk med båt på elvene.

Det var en glede for meg, som hadde lest så mye om urfolkene i Nord-Amerika og deres skjebne, å oppleve hvordan disse folkene i stor grad levde på samme måte som sine forfedre, og hadde bevart mye av sin materielle og sin immaterielle kultur. Mitt bestemte inntrykk var at de levde gode liv der. Det er forbudt for folk utenfra å ta seg inn i territoriet uten spesiell tillatelse, så de får være i fred der.

Morten på elvetur i Xingu - brasiliansk Amazonas. Det er ingen veier der, så all transport foregår langs elvene.

Urfolkshus i Xingu-territoriet.

Vi må redde regnskogen


Vi lever på en fascinerende, vakker planet. Men hvert år blir økosystemene gradvis mer og mer ødelagte. Halvparten av de tropiske korallrevene er døde. Over halvparten av regnskogene er helt eller delvis ødelagte. En million arter står i fare for å bli utryddet...

Kampen for å ta vare på planeten, så den kan fortsette å være et fantastisk, rikt sted for både våre etterkommere og alt annet liv, må trappes opp. La oss alle ta vår del av ansvaret for det.

Med vennlig hilsen,

Morten 😊

Den magiske, frodige og mangfoldige regnskogen må beskyttes! Foto: Thomas Marent