Ringrev i regnskogen

– Men er den egentlig det? spør Gert Nygårdshaug.

Vi har spurt ham om hvorfor «Mengele Zoo» fortsatt er så populær, et kvart århundre etter den ble skrevet. For det er den, jo. «Mengele Zoo» fengsler fortsatt nye lesere, og gamle lesere, og den trykkes opp i stadig nye opplag – og på toppen av det hele har den blitt kåra til «Norges beste bok gjennom tidene». Hvor mye mer populær kan ei bok bli?

Alt dette vet Nygårdshaug godt, men han kan fortelle at anmeldelsene fra 1989, da boka kom ut, faktisk var nokså lunkne. Og han syns kåringa fra 2007 er tåpelig. Men han skjønner likevel godt hvorfor folk liker boka:

– «Mengele Zoo» er flere ting på en gang. Den har regnskog og miljøkamp, den har spenning og terrorisme, og den har ei fin kjærlighetshistorie i bunn. Jeg var heldig med den kombinasjonen. Historien ble litt tidløs, og den er i grunn enda mer aktuell i dag enn da jeg skrev den, for nå står det enda verre til med regnskogen. Mer terror i verden har det også blitt. Det har vi smertelig fått erfare.

En grønn tråd

Den spennende historien om den sør-amerikanske sommerfuglsamleren Mino som blir regnskogaktivist har satt regnskogen på kartet for mange. For «Mengele Zoo» har ikke bare regnskogen som et dekorativt bakteppe, regnskogen er selve drivkraften bak handlingene – og nesten en slags hovedperson.

Når du flyr over Amazonas, så ser du hvordan skogen blir hogga ned og hvordan det ryker og brenner

Boka utgjør sammen med «Himmelblomsttreet» fra 1995 og «Afrodites basseng» fra 2003 den såkalte Mino-trilogien, tre bøker om kampen for å bevare regnskogen. Men det stopper ikke der, i Amazonas. I Nygårdshaugs «Rødsonen» fra 2006 må detektiv Fredric Drum finne ut hvorfor en regnskogaktivist er funnet død i Indonesia, og i «Chimera» fra 2011 tas leserne nok en gang med tilbake til regnskogen, men denne gang i det østlige DR Kongo.

– Jeg har alltid vært fascinert av og dratt mot regnskogen, men trodde aldri jeg skulle få sjansen til å dra dit, forteller Nygårdshaug.

Et sterkt møte med indianere

Vi har møtt forfatteren på Rockefeller i Oslo en time før han skal på scenen. Juritzen forlag og Regnskogfondet arrangerer bokbad for å feire 25-årsjubileet til «Mengele Zoo». Nygårdshaug ser ut akkurat slik han gjør på plakatene som henger rundt oss, med lys hatt med svart bånd.

Han forteller at han havnet i Amazonas på grunn av et drap i 1988. Chico Mendes, en gummitapper og profilert regnskogaktivist i Brasil, ble drept av en kvegrancher, og Nygårdshaug ble sendt av Klassekampen for å intervjue enka. Henne møtte han aldri, hun hadde dratt til São Paulo, men i stedet havnet han i regnskogen. Der besøkte han indianere, noe som gjorde et sterkt inntrykk.

– De var så fine mennesker. De lever helt enkelt, men er likevel lykkeligere og mer gjestfrie enn oss. Vi har mye å lære av dem, og jeg er helt enig med det kong Harald sa da han hadde besøkt Amazonas, at han ikke visste om han reiste fra eller til sivilisasjonen, sier Nygårdshaug.

Og da han på sin første tur til Amazonas fikk høre rykter om at en nyoppdaga indianerstamme i området var blitt drept av paramilitære for å rydde vei for oljeindustrien, da dukket ideen til «Mengele Zoo» opp.

– Det som skjedde var forferdelig, og det samme skjer i dag. Skogen ryddes og urfolk jages eller drepes. Når du flyr over Amazonas, så ser du hvordan skogen blir hogga ned og hvordan det ryker og brenner, forteller han.

Der og da bestemte jeg meg for at han skulle få en rolle i 'Himmelblomsttreet', og jeg kan røpe at han ikke får noen blid skjebne

Nygårdshaug har et sterkt samfunnsengasjement, noe som skinner gjennom i mange av hans over 30 bøker, og regnskog er en av mange saker forfatteren mener noe om. Han ser det slik at alt henger sammen med alt.

– Kampen for regnskogen må ses i sammenheng med verdenspolitikken, klimatrusselen, befolkningsveksten og matproduksjonen, og uten helhetlige og konkrete politiske beslutninger og målretta økonomisk bistand klarer vi ikke løse noen av problemene vi står overfor.

Elvis i regnskogen

– Jeg møtte en full tysker i Sør-Amerika som ville snakke med meg. Han ropte at han var glad for å endelig kunne snakke med en «ikke-apekatt». Jeg hadde ikke lyst til å ha noe å gjøre med mennesket, men så kom forfatteren i meg fram og jeg ble nysgjerrig. Så jeg snakka med ham, og det viste seg at han hadde kjøpt opp masse land med regnskog som han skulle hogge ned. Der og da bestemte jeg meg for at han skulle få en rolle i «Himmelblomsttreet», og jeg kan røpe at han ikke får noen blid skjebne.

Det svarer Gert Nygårdshaug på spørsmålet om karakterene hans bare er fri fantasi, og latteren fyller salen på Rockefeller. Det er Davy Wathne som stiller spørsmålet. Han og kveldens hovedperson sitter i to røde designstoler på scenen foran et lerret med en diger blå sommerfugl av typen blå morpho, selve symbolet på Mino og «Mengele Zoo».

Fra scenen forteller Nygårdshaug at han er inspirert av den magiske realismen, som er spesielt populær i Latin-Amerika, en måte å skrive på som blander det fantastiske og det realistiske. Til ny latter i salen forteller han at han til og med lar Elvis dukke oppe i regnskogen i en av bøkene sine.

– Magisk realisme er veldig god litteratur, konkluderer han fra scenen.

Jakter som en gal

Gert Nygårdshaug gjør ikke så mye halvveis, og favorittdelen hans av arbeidet som forfatter er den grundige researchen. Så for å kunne skildre verdens regnskoger godt nok har han besøkt nesten alle av dem. Han elsker å finne ut ting, møte mennesker og å tenke ut historiene. Selve skrivinga synes han til tider er direkte kjedelig.

Regnskog har lest at Nygårdshaug selv er sommerfuglfanger, slik som Mino. Men hvem av dem begynte først?

– Da jeg bestemte at Mino skulle være sommerfuglfanger, måtte jeg selvsagt finne ut hvordan man faktisk fanger og preparerer sommerfugler, så det måtte jeg prøve selv. Etter å ha tatt knekken på alle kålsommerfuglene i Tøyenparken i Oslo klarte jeg endelig å preparere en på riktig måte, og da var jeg hekta! Det er typisk Gert. Når jeg lærer noe, så går jeg helt opp i det, sier han med et smil.

Det er typisk Gert. Når jeg lærer noe, så går jeg helt opp i det

Da han jobbet med romanen «Klokkemakeren» fra 2009 var han på nippet til å bli besatt av veggur også, men klarte å stoppe i tide.

Men sommerfuglinteressen er kommet for å bli. En gang ble han til og med skutt i leggen av ranere på sommerfugljakt, men ingenting kan stoppe forfatteren med håven. Målet hans er nå å registrere absolutt alle typene av sommerfugl på den karibiske øya Bequia, der han i perioder har skrivestue hos en kompis.

Når vi spør hva som er favorittsommerfuglen blir det helt stille under hatten. Nygårdshaug må tenke seg om. Men så kommer svaret:

– Blåsvart og gul svalehale, den er vakker og flyr fort og høyt.

En helt vanvittig idé

Vi regnskoginteresserte lurer nå selvsagt på en ting til slutt: Kommer det flere bøker om regnskog? Sommerfuglsamleren fra Tynset kan ikke nikke bekreftende på det, men kan røpe at han tenker på en vanvittig idé:

– Jeg leker med tanken på å samle hovedpersonene fra Mino-trilogien og Kongo-boka «Chimera»...men det er bare løse tanker enn så lenge.

Den første regnskogboka, «Mengele Zoo», skrev han for 25 år siden. Ville han ha skrevet den annerledes i dag, om han hadde sjansen? Svaret kommer med en gang:

– Nei.

Han legger til at han muligens ville ha ryddet litt opp i språket, gjort noen småjusteringer i disposisjonen, slike tekniske ting. Men selve historien ville han ikke rørt. For kampen om regnskogen er på ingen måte over, og situasjonen i dag er like prekær som den gang, og utsiktene er like mørke. Eller for å si det som Gert Nygårdshaug gjør i «Mengele Zoo»: «Jungelens frodighet ligger i trekronene. Blir trekronene borte, da dør også jorda».

Les flere nyheter om Regnskogfondet