Adform Tracking Pixel

Regjeringens smale vei

Hvorfor lage en lov bare for én av mange typer menneskerettighetsbrudd som norske bedrifter kan komme i berøring med?

En kvinne med en kurv på hodet står i en åker i DR Kongo.

I mange land er det å kjempe for miljøet noe av det farligste du kan gjøre. Hver uke drepes flere miljøforkjempere i kamp mot selskaper som ødelegger skog eller andre naturressurser som lokalbefolkningen er avhengig av. De samme selskapene leverer gjerne til vestlige markeder, og slik kan norske bedrifter inngå i verdikjeder som bygger på menneskerettighetsbrudd. Om de ikke viser nok aktsomhet, risikerer de MR-brudd eller alvorlige miljøskader i egen virksomhet.

Dette er bare en av mange utfordringer som norske bedrifter må forholde seg til i utlandet. En annen alvorlig utfordring, som det er all grunn til å ta tak i, er moderne slaveri. I det siste har tre statsråder – Torbjørn Røe Isaksen, Kjell Inge Ropstad og Dag Inge Ulstein – tatt til orde i Vårt Land for en lov mot vår tids slaveri.

Regjeringserklæringen

For bedriftene framstår slaveri som ett av mange problemer som gir lignende etiske og praktiske utfordringer. Hvorfor lage en lov for å håndtere bare én av mange typer rettighetsovergrep som norske bedrifter risikerer å komme i berøring med?

En åpenbar forklaring er at moderne slaveri er ett av få konkrete menneskerettighetsproblemer som ble nevnt i regjeringsplattformen. Det er det gode grunner til, og den planlagte bistandssatsingen synes fornuftig. Men når det er snakk om lovregulering, bør ikke regjeringen avgrense seg til det ene problemet uten en bredere analyse av hvilke andre problemer som en lov kan bidra til å løse.

Vi trenger en aktsomhetslov

Frankrike har lovpålagt franske bedrifter å vise aktsomhet med hensyn til menneskerettigheter og miljø. Lignede lover drøftes i flere europeiske land. Slik unngås et kjent problem knyttet til lovregulering av bedrifters virksomhet i utlandet: Det er prinsipielt og praktisk krevende (men ikke umulig) å holde bedriftene direkte ansvarlig for virksomhet under andre lands lovgivning. Aktsomhet er derimot naturlig å pålegge bedriften i det land den hører hjemme. Hydro må svare overfor brasilianske myndigheter for hva de har gjort i Brasil, men mye av det som gikk galt, kan forklares med manglende aktsomhet – som er hovedkontorets ansvar.

Lovpålagt aktsomhet kan også være en fordel for bedriftene. Det blir likere konkurransevilkår mellom seriøse og useriøse bedrifter. Noen vil spare enormt på å unngå slikt trøbbel som Hydro nå sliter med, om de får en dytt av lovgivningen til å gjøre bedre forarbeid før en investering.

Tapt mulighet

En lov om moderne slaveri vil kreve ressurser – politisk oppmerksomhet, forvaltningens tid, dialog med bedrifter og organisasjoner – for å løse én utfordring. Det framstår lite hensiktsmessig å ikke bruke anledningen til å gjøre noe med andre utfordringer samtidig. Det kan skje uten særlig ekstrakostnad: Arbeidet blir antakelig ikke vanskeligere om det favner bredere, slik at loven kan komme til anvendelse på flere problemer som møter bedrifter i utlandet. Pågående lovarbeid i andre land vil være til god hjelp.

Engasjementet mot moderne slaveri bør fortsette, men lovreguleringen bør skje gjennom en aktsomhetslov som dekker lignende problemstillinger. Da kan regjeringen både kvittere ut sine løfter i regjeringsplattformen og samtidig oppnå veldig mye mer for menneskerettigheter og miljø.

Kronikken stod på trykk i Vårt Land 23. mars 2019