Adform Tracking Pixel

Bokanmeldelse: Torkjell Leira, "Kampen om regnskogen"

En viktig bok om Norges dobbeltrolle i Amazonas.

Torkjell Leira. Foto: Siw Pessar.

Kampen om regnskogen. Forlag: Res Publica. Foto: Res Publica.

I sin andre bok om Brasil tar Torkjell Leira opp norske interesser i Amazonas. Norge har investert mange milliarder til bevaring av regnskogen i Amazonas samtidig som norske helt eller delvis statseide bedrifter har investert 5-9 ganger så mye i sterkt forurensende og miljøødeleggende næringer. Viser dette norsk dobbeltmoral?   

Utgangspunktet for boken er Alunorte-skandalen. I 2018 måtte Norsk Hydro innrømme at det hadde vært ulovlige lekkasjer fra alumina-raffineriet i industribyen Barcarena. Noe som førte til at selskapet måtte betale store bøter og redusere produksjonen med 50%. Selskapet ble dermed påført betydelige tap over en lang periode. 

For lite fokus på de sosiale bevegelsene

Leira skriver godt og han har en god evne til å formidle både historie og dagsaktuelle utfordringer. Han evner å bruke egne opplevelser og anekdoter til å belyse viktige problemstillinger. Hans lange fartstid med Brasil skinner igjennom og gjør boken til et viktig innlegg i debatten om norske interesser i Amazonas. Jeg er mer usikker på deler av boktittelen: Sannheten om Norge i Brasil. Med en slik tittel er fallhøyden stor. Jeg tror ikke Hydro vil være enig i at boken viser sannheten om oversvømmelsene i Barcarena den 17.februar 2018. 

Boken handler om «norske selskapers operasjoner i utlandet og A/S Norges fotavtrykk i regnskogen i en tid der Amazonas brenner». Han bruker «Alunorte-saken» som et eksempel på hvordan ting kan gå galt. 

Forfatteren tar oss først med på en reise gjennom historien om norske næringslivsinteresser i Brasil. Her fokuserer etter min mening i for liten grad på de sosiale bevegelsene og lokalbefolkningenes møter med de norske selskapene. Både Lorentsens Aracruz i Espirito Santo, Hydro i Barcarena og Trombetas (med 5% eierandel i gruveselskapet MRN) og Statskrafts Desenvix har vært utsatt for kraftig press fra disse gruppene. Det ligger mye spennende stoff i disse prosessene. Dette kan være tema for hans neste bok.   

Jeg skulle også ønske at han hadde gitt den aktuelle situasjonen i Trombetas mer plass. Når han bruker et bilde fra gruvene der som forsidebilde så burde han gått litt i dybden i dagens situasjon. Her står konflikten mellom etterkommere av rømte slaver, Quilombolas og det mektige gruveselskapet MRN hvor Hydro eier 5% aksjene. Selskapet har planer om utvidelser, mens de lokale quilombolaene kjemper for å bevare sine områder. 

Hva gikk galt? 

Han gir et godt bilde av hvordan kampen for regnskogen ble viktig for Norge. Kampanjen til Sting som ble starten på Regnskogfonden er godt beskrevet. Han klarer også på en god måte å fortelle historien bak Amazonasfondet og Norges skogsatsing. 

Hva gikk galt for Hydro? Hvordan kunne et stort selskap som Hydro med lang erfaring i Brasil sette seg i en slik situasjon etter de store oversvømmelsene i 2018. Leira gir noen svar. Jeg vil legge til. 

For det første er det stor forskjell på Barcarena og Rio de Janeiro (hvor Hydro hadde sitt hovedkontor i Brasil). Min analyse er at den manglende tilstedeværelsen i Barcarena gjorde at de feilvurderte situasjonen i Alunorte og Barcarena. Prosessen med risikovurderinger i forbindelse med oppkjøpet av Alunorte i 2011 kan ikke ha vært den beste. Hydro sa at de ønsket å få til positive endringer overfor lokalsamfunnet og endre kulturen i bedriften. Men de satte ikke inn nok ressurser og folk som ville og kunne skape de endringene som var nødvendig. De overtok mange problemer og uløste rettsaker fra katastrofen i 2009 og mange av de var fortsatt i rettssystemet da oversvømmelsene rammet Alunorte i 2018. Disse sakene burde ha vært løst mye tidligere.   

For den som er interessert i Brasil, Amazonas og forholdet mellom Norge og Brasil er boken et must. Jeg håper den kan være med på å starte en debatt om Norges dobbeltrolle i regnskogen. Boken anbefales på det varmeste.