Adform Tracking Pixel

Det koster å kjempe for sitt land

Vi levde i undertrykkelse. Vi måtte være ekstremt nøye med hva vi sa og hva vi gjorde, øynene deres var overalt. Gjorde man noe mistenkelig, stemplet myndighetene deg som en del av separatismen, frihetsbevegelsen. Vi måtte trå varsomt. Men så snart demonstrasjonene skjøt fart, vokste seg større, var det som et kall til studenter over hele Indonesia. Vi måtte ta opp kampen. Alle som en. Det ble et monumentum.

Da miljøforkjemper Bustar Maitar var 22 år gammel, deltok han i Indonesias største studentopprør. I dag, tjue år senere, er flere av vennene hans fremdeles savnet.

Det koster mye å kjempe for sitt land og miljøet. Ifølge organisasjonen Frontline Defenders tall fra 2018 ble flere enn fire miljøforkjempere drept i uka. I tillegg utsettes mange for trusler, vold og forfølgelse.

John H. Knox, FNs spesialrapportør for menneskerettigheter og miljø, sier i et intervju med The Guardian at “det er en epidemi nå, en kultur av straffefrihet, en idé om at hvem som helst kan drepe miljøforkjempere uten konsekvenser.”

Ifølge Regnskogsfondets rapport Miljøkamp på Liv og død, regnes Indonesia som et av de farligste landene i verden å være forkjemper. 

– Indonesias kontroll over regionen sementeres gjennom massive industrielle utviklingsprosjekter innen gruvedrift, tømmerhogst og plantasjesektor. Den globale etterspørsel etter naturressurser setter miljø-og menneskerettighetsforkjempere i livsfare. Bare i Papua dokumenterte Amnesty International 95 drepte forkjempere i tidsrommet 2010-2018, sier seniorrådgiver i Regnskogfondet, Susan Fay Kelly

At det er farlig har Maitar fått erfare på kroppen. Dette er historien om en miljøforkjemper som ikke gir seg.

Bustar Maitar. Foto: Privat

Kjemper for skogen

– Jeg gir blaffen i palmeolje, så lenge de ikke rører skogen min. Hvis de ønsker å gro palmeolje i egen bakgård er det helt opp til dem, men ikke gro det i min skog! Sier Maitar.

I elleve år har miljøforkjemperen frontet Greenpeace sitt globale arbeid med å redde regnskogene i Indonesia. I dag er han leder for miljøvernorganisasjonen EcoNusa, og styremedlem i Regnskogfondets partnerorganisasjon Bentara i Indonesia.

For Maitar er det nemlig skogene som betyr mest.

Selv er han født og oppvokst i regnskogen i Papua, den største og østligste provinsen i Indonesia. I skogen bor syv millioner innbyggere, hvor størstedelen av befolkningen er urfolk. – Det var i denne skogen jeg ble født. Regnskogen vil alltid være mitt hjem, forteller Maitar.

Men miljøforkjemperens hjem går en dyster fremtid i møte. De siste 50 årene er halvparten av Indonesias regnskoger gått tapt, ifølge Regnskogfondet. Ingen steder i verden forsvinner regnskogen raskere enn her. 

Forurenset drikkevann i Papua. Foto: Regnskogfondet.

– Korrupsjon og dårlig styresett har preget skogforvaltningen i Indonesia. Myndighetene har latt store selskaper få tilgang på regnskogen uten at de har tatt hensyn til miljø eller menneskerettigheter, forteller Kelly.

Nå kan det imidlertid se ut som trenden er i ferd med å snu. Fra 2016 til 2017 var det 60 prosent nedgang i avskogingen i Indonesia. – Som et resultat av miljøforkjempernes utrettelige innsats, kombinert med internasjonale støttespillere, har Indonesia tatt grep for å rydde opp i skogsektoren. De har nedlagt midlertidige forbud mot nye tillatelser til hogst i primærskog, og i fjor kom det et forbud mot nye palmeoljeplantasjer. Samtidig har høyesterett bekreftet at urfolk har rett til sine tradisjonelle skogområder. Stadig flere lokalsamfunn får rett til å forvalte egne områder, sier Kelly. 

Kampen er imidlertid ikke over. I Indonesia er det ifølge Kelly ofte et problem at lover og reguleringer ikke blir overholdt, og plantasje – og hogstselskaper er flinke til å finne smutthull i lovverket.

– Den største gjenværende intakte regnskogen i regionen finner vi nettopp i Ny-Guinea. Det er i denne delen av Indonesia kampen gjenstår, sier Kelly.

Palmeolje-plantasje i Ny-Guinea. Foto: Regnskogfondet

1998-bevegelsen

Maitars engasjement for miljø- og menneskerettigheter kom tydelig til uttrykk allerede i studietiden. Han var 22 år gammel og studerte på The Faculty of Forestry of Papua University.

På den tiden hadde president Suharto og hans autoritære New Order-regime styrt Indonesia med jernhånd. I 32 år hadde landets befolkning vært utsatt for propaganda, indoktrinering og terror.

– I Indonesia kaller vi oppgjøret for 1998-bevegelsen. Studenter over hele landet samlet seg for å gjøre demonstrasjoner mot det korrupte regimet, forteller Maitar. Han forteller at 1998-bevegelsen senere har blitt omtalt som en av de største demonstrasjonene i Indonesia noensinne.

Ildpåsettelser, plyndring og voldelige opptøyer var en del av hverdagen. Hundretalls mennesker måtte bøte med livet. Mange år senere er det fremdeles uvisst hva som skjedde med flere av Maitars venner.

Etter en hard kamp fikk studentene gjennomslag for sine krav. I april samme år falt det 32 år lange autoritære Suharto-regimet. Presidenten ble tvunget til å gå av etter massivt press fra alle kanter.

– Vi hadde plutselig fått en helt ny era. Studenter fra hele landet hadde bevist at det nyttet å gjøre motstand. Vi hadde klart å få til dette sammen, forteller Maitar. – Det var som om vi alle tenkte: Dette er handlinger vi faktisk kan gjøre for å beskytte samfunnet vårt.

Siden den gang har Maitar gjort seg bemerket internasjonalt. I 1999 grunnla han den frivillige organisasjonen Perdu sammen med et par medstudenter. Formålet var å styrke urfolks rettigheter og beskytte deres naturressurser.

I 2006 åpnet han dørene til Greenpeace’ kontor i Indonesia. Han skulle se nærmere på selskaper som bidro til avskoging i Indonesia, og presse dem ut av virksomheten.

Visste han hvor mye som stod på spill?

– Jeg tar truslene seriøst, men ikke personlig

I de elleve årene Bustar Maitar har frontet kampanjer i hjemlandet, har det ikke gått én dag uten at han har vært gjenstand for harde angrep.

I 2010 og 2011 ble to bøker om Greenpeace utgitt i Indonesia i stort opplag. På forsiden av den ene boken er Maitar karikert som Pinnochio, på den andre som gambler. Begge bøkene inneholder en rekke historier om påståtte feil og mangler ved Greenpeace’ arbeid. Greenpeace avdekket at bøkenes hovedsponsorer var Indonesian Palm Oil Association (GAPKI) og landets største papirprodusent, Asia Pulp and Paper Group (APP). Dette er blant selskaper Greenpeace har gått hardest ut mot.

– Palmeoljeindustrien taper milliarder av kroner. Og ikke bare dét, de taper ansikt også. Selvfølgelig er jeg utsatt. Truslene kan være direkte og voldsomme, forteller Maitar.

– Fremmede folk har kommet til kontoret og truet meg på livet.

Truslene kan også være indirekte og subtile gjennom brev, e-poster, innlegg på sosiale medier eller i form av rykter som sprer seg. Budskapet er alltid det samme: Du er best tjent med å holde lav profil.

Maitar innrømmer at slike hendelser er svært ubehagelige. Men følelser vike, mener miljøforkjemperen.

– Jeg kan ikke forvente at jeg kan gjemme meg når jeg velger å fronte en kampanje. Dette er en risk jeg er fullstendig klar over. Da noen journalister fra Jakarta spurte Maitar om hvordan han forholdt seg til trusler, svarte han:

 Jeg tar truslene seriøst, men ikke personlig.

Om følelsene tar overhånd, vinner konkurrenten, mener han.

– Hvis du ønsker å drive med dette, er du nødt til å kontrollere følelsene dine. Blir du for følsom, får de det som de vil. Det er nettopp dette som er formålet deres: å avlede fokuset ditt.

Urfolk i Papua lever av skogen. Foto: Regnskogfondet

Økt innsats i Indonesia

Desember 2013 besluttet verdens største palmeoljeprodusent, Wilmar International, å slutte med hogst av regnskog. Beslutningen var et stort gjennombrudd for Greenpeace Indonesia og en milepæl i kampen for å bevare alle regnskoger i verden.

Bak gjennombruddet lå flere års hardt og utrettelig kampanjearbeid fra Bustar Maitar og kollegene hans.

– De siste årene har vi redusert 80 % av papirproduksjonen i Indonesia, og får stadig flere selskaper til å kutte deres samarbeid med avskogingindustrien. Det er håp, sier Maitar.