Landjordens skattkammer

Regnskogen er et fantastisk skattkammer. Morten Høy i Regnskogfondet har helt siden barndommen hatt en sterk fascinasjon for regnskogen. Bli med ham på en magisk tur!

Var det en tiger?

Jeg sitter i et tre og venter. Venter på at noe spennende skal dukke opp. Jeg har klatret opp i et stort tre som har falt halvveis overende. Det blir holdt oppe av andre store trær. Så nå sitter jeg her, en 6 - 7 meter over bakken og holder utkikk. Herfra har jeg godt overblikk over den tropiske skogen rundt meg. Jeg er i Mookambika naturreservat i Nilgiri fjellene syd-vest i India.

Lyset er litt dunkelt da det delvis stenges ute av tette trekroner. Det er varmt. Rundt meg hører jeg noen fugler og lyden av mengder med insekter. Jeg følger med på et ekorn med langsgående striper som klatrer i nabotreet. For litt siden kom det et kjempeekorn, et Malabar giant squirrel, forbi. Med halen måler det nesten meteren. Heftig ekorn!

Jeg har ikke ofret noe til gudinnen...

Plutselig hører jeg et brøl. Hva i himmelens navn var det?! Det er et godt stykke unna. Det var noe aggressivt i tonen. Jeg lytter i spenning. Kan det være en leopard? Leoparder er vanlige her. Folk ser dem av og til, men de er ikke redde for dem. Til forskjell fra andre steder har ingen her omkring blitt drept av en leopard, har jeg blitt fortalt. Folk her i trakten sier at det skyldes at denne skogen tilhører gudinnen Mookambika, og hun beskytter dem. Menneskene her gjør ofringer til henne, så hun gir dem beskyttelse. Det er et stort tempel for henne nede i dalen. Men jeg har jo ikke ofret noe til henne... Hm...

Der var det igjen! Mye nærmere nå! Skitt... Det er vel ikke en tiger?! Det ble satt ut et par tigre her for noen år siden, men ingen har sett dem på lenge, så lokalbefolkningen tror de har forsvunnet. Men det vet man jo ikke. Jeg er usikker på hvor gode tigre er til å klatre i trær. Jeg tror ikke de vanligvis gjør det, men dette treet ligger jo på skrå... Leoparder er eksperter på å klatre...

Det kan også være en hjort. Jeg har sett noen digre sambar-hjorter her. Det er ganske bra trøkk i hjortebrøl også.

Skjeggapene (Macaca silenus) lever i regnskogene i det sørvestlige India. De er sterkt truet, og det anslås at kun 3500 individer finnes i vill tilstand.

Plutselig ser jeg en voldsom bevegelse i noen greiner, kanskje femti meter unna, eller drøyt det. Det er oppe i en trekrone, så da er det i hvert fall ikke noen av de forutnevnte dyra.

Der ser jeg det! Det er en ape!!

Den kommer nærmere og jeg ser den bedre. Apen brøler igjen. Skitt altså, den høres sint ut! Jeg filmer. Det er en skjeggape! Så kult! Jeg har lest at den er en truet art som bare lever her i Nilgiri-fjellene. Den har svart pels og en voldsom, grå løvemanke. Apen klatrer fra trekrone til trekrone, og hopper der det er avstand. Den passerer meg. Har den sett meg? Kanskje ikke, jeg har jo sittet helt stille. Apen er sikkert bare på en runde for å markere territoriet sitt og brøler for å skremme bort eventuelle utfordrere. Den blir borte. Oj! Det var heftig!

Igjen ljomer et brøl fra apen gjennom skogen. Jeg blir sittende en stund og tygge på opplevelsen, før jeg klatrer ned, og rusler langs elveleiet tilbake til gården der jeg bor for tiden. Joda, regnskogen kunne by på en artig opplevelse i dag også!

Vil du redde regnskogen? Du kan gjøre en forskjell

Mange år tidligere

Morten utviklet allerede i barndommen en fascinasjon for regnskogen. Hans første eventyr gikk til øya Fatu Hiva.

Fatu Hiva - drømmen om naturen

Som 21 åring reiste jeg til øya Fatu Hiva i Stillehavet for å prøve meg på et liv i fullkommen harmoni med naturen. Jeg hadde lest Thor Heyerdahls bok ”Fatu Hiva – tilbake til naturen” hvor han forteller om sitt opphold da han var ung. Dette ga meg en viss kjennskap til øya. Tanken var å klare meg med minst mulig hjelp av moderne redskaper, og leve av det jeg klarte å skaffe meg.

Dette ble mitt første møte med regnskog. Jeg slo meg ned i en dal på østkysten som tidligere hadde vært bebodd, så der ville det fortsatt være frukttrær. Jeg gledet meg stort over den vakre, frodige naturen, bekken med det gode vannet, det å plukke mine egne kokosnøtter, bananer og annen frukt, og å sitte ved bålet på stranda om kveldene og se på havet og stjernehimmelen.

Men samtidig var livet i naturen tøft. Magen var i ulage på grunn av uvant kost og bakteriekultur, insektene plaget meg, varmen stjal energien min, og til slutt måtte jeg kaste inn håndkleet. Jeg måtte søke tilbake til sivilisasjonen for å få behandlet sår i fotsålene og i hendene som ikke ville leges, men tvert imot forverret seg. Etter to måneder reiste jeg hjem, mange opplevelser og erfaringer rikere.

Regnskogfondet lokker

I 2003 traff jeg på en ansatt i Regnskogfondet. Det han fortalte meg gjorde meg veldig interessert. Regnskogfondet er en organisasjon som ikke bare jobber for å redde regnskogen med alt sitt fantastiske dyreliv, men de jobber også for å sikre urfolks rett til sine leveområder i regnskogen, områdene de har levd og jaktet i, i generasjoner! Dette var noe for meg! Jeg fikk med meg en brosjyre og bestemte meg for å støtte arbeidet. Jeg ville gjerne hjelpe urfolkene i Amazonas og andre deler av verden i kampen mot dem som raserer regnskogen!

Morten deler gjerne av sin lidenskap for regnskogen med folk på gata. Foto: Fredrik Naumann

Et år senere tok jeg kontakt med Regnskogfondet. Jeg ønsket å gjøre mer enn å bare støtte passivt. Jeg ville bidra med å skaffe midler i en større skala, til alle de fantastiske prosjektene Regnskogfondet jobber med for å redde regnskogen. Jeg innså at beste måten jeg kunne gjøre dette på, var å verve månedlige faste givere på gaten i Norge, det vi i Regnskogfondet kaller regnskogvoktere.

Siden har jeg jobbet som gateverver for Regnskogfondet, med unntak av ett par pauser. Gateverving har hatt sine utfordringer, men i dag er jeg på et sted der jeg klarer å opprettholde energien år etter år, takket være møtet med hyggelige og engasjerte mennesker – supplert med jevnlige turer i egen regi, til regnskogen, når det er som mørkest og kaldest i Norge.

"Vi kjørte stadig forbi områder hvor skogen nylig var brent, og alt var svart og dødt..." - Amazonas, 2005. Foto: Morten Høy

I Amazonas

I 2005 reiste jeg med Regnskogfondet til Xingu-territoriet i det sørlige Amazonas. Det er et urfolksterritorium som Regnskogfondet i en del år hadde arbeidet med å beskytte. Regnskogfondet jobber sammen med urfolk for å beskytte og redde regnskogen. Det er veldig effektivt, for vi ser at der urfolk for retten til sin egen regnskog, der blir regnskogen stående.

Xingu ligger langt inne i Amazonas. Først kjørte vi med buss i 16 timer fra Brasilia, hovedstaden i Brasil, til en liten by som lå i relativ nærhet til territoriet. Dagen etter fortsatte vi med bil til en urfolkslandsby som lå rett innenfor grensen til territoriet. Denne reisen gjorde et dypt inntrykk. Vi kjørte stadig forbi områder hvor skogen nylig var brent, og alt var svart og dødt. Her og der sto skogholt igjen, men mesteparten av skogen var erstattet med gressmark hvor kveg beitet mellom forkullede stubber, og nærmest endeløse soyaåkre.

Det var utrolig godt å komme fram til territoriet, hvor skogen sto frodig og intakt. Etter å ha bli tatt godt imot av landsbyboerne, som tilhørte kisedje-folket, gikk vi ned til elva for å få oss et forfriskende bad. Vi hadde kjørt lenge i solsteiken, og var gjennomsvette og fulle av støv fra den lange turen på grusvei.

"Noen barn lekte med en kano litt bortenfor, mens de lo og hylte av fryd." - Xingu, 2005. Foto Morten Høy

Det ble et av mitt livs desidert beste bad. Det var bare himmelsk å ligge i elva og oppleve regnskogen. Noen barn lekte med en kano litt bortenfor, mens de lo og hylte av fryd. Det føltes som å ha kommet til paradis.

Urfolksbarn øver seg med pil og bue i en landsby i Xingu-territoriet. Foto: Morten Høy

Langs elvene til landsbyene

Vi besøkte en håndfull landsbyer tilhørende tre av de fjorten forskjellige urfolksgruppene som lever langs elvene i territoriet. Det er ingen veier der, så reise foregår med båt på elvene.

Det var en glede for meg! Da jeg var ungdom hadde jeg lest mye om urfolkene i Nord-Amerika og deres skjebne. Det å få oppleve hvordan urfolket her jeg var i Amazonas i stor grad levde på samme måte som sine forfedre var fantastisk å se! Mitt bestemte inntrykk var at de levde gode liv der.

Det er forbudt for folk utenfra å ta seg inn i territoriet uten spesiell tillatelse, så de får være i fred.

Morten på elvetur i Xingu - brasiliansk Amazonas. Det er ingen veier der, så all transport foregår langs elvene.

Urfolkshus i Xingu-territoriet.

Vi må redde regnskogen


Vi lever på en fascinerende, vakker planet. Men hvert år blir økosystemene gradvis mer og mer ødelagte. Halvparten av de tropiske korallrevene er døde. Over halvparten av regnskogene er helt eller delvis ødelagte. En million arter står i fare for å bli utryddet...

Kampen for å ta vare på planeten, så den kan fortsette å være et fantastisk, rikt sted for både våre barn og barnebarn, og alt annet liv på vår klode, må trappes opp. La oss alle ta vår del av ansvaret for det.

Vil du redde regnskogen? Du kan gjøre en forskjell

Den magiske, frodige og mangfoldige regnskogen må beskyttes! Foto: Thomas Marent