Amazonas skjulte helter: Skogfolket som redder verden

Tekst: Laila Madsö Foto:

Småflyet vårt lander midt i Amazonas på Carauari flyplass der landingsbanen praktisk talt ligger midt i hovedgaten. Vi har fløyet over grønne tretopper og svingende flod i timesvis siden vi lettet fra storbyen Manaus, en fordums internasjonal hovedstad som slo seg opp på gummi tappet fra regnskogtrær. I småbyen yrer det av mopeder, sykler, løshunder som klør seg på bakbena, katter midt i gaten, og rekker av småhus i gult, rødt, lyseblått og grønt. Folk titter ut på oss fra vinduene på sine små flytende hytter. Sorte gamle gribber venter utenfor matmarkedet.

Klokken er snart halv elleve om formiddagen, og vi har lagt ut på en tre dagers båttur fra havnebyen.

Vi er langt fra Norge nå. Og lenger skal vi.

På feltoppdrag

Jeg og mine kolleger i miljøorganisasjonen Regnskogfondet skal på feltoppdrag. Vi reiser sammen med en brasiliansk partnerorganisasjon som er lommekjent i regnskog-territoriene vi er på vei til. På ferden innover skal vi besøke små landsbyer langt inne i jungelen, der det bor urfolk og tradisjonelle skogfolk som i tusenvis av år har sanket og produsert råvarer fra skogen på enkelt vis. Blant annet plukker de bæret acai som vi her hjemme kjenner som supermat, kjøpt dyrt i pulverform, og brukt i acai bowls. Skogfolket jeg traff spiser de helsefremmende acai bærene ferske, blendet som en tykk smoothie til dessert.

Plyndring og ulovlig utnytting

Disse menneskene tilhører et tradisjonelt folkeslag som gir tilbake til hele verdenssamfunnet. Skogfolket har de siste ti-årene fått rettigheter til å drive landbruk i regnskogen. I disse områdene er det forbudt med plyndring av skogens ressurser. Dersom gullgravere eller andre aktører kommer inn på territoriene, melder skogfolket fra til vaktposter langs elven. Det er ikke lenge siden de meldte fra om ulovlig gullgraving i området her. De beskytter og vedlikeholder verdens største karbonlager.

Vi er her for å se på hvordan produksjonen av skogens råvarer fungerer godt for menneskene som bor her. Regnskogfondet har støttet disse lokalsamfunnene i snart 30 år.

To tredjedeler av regnskogen er borte

Hver dag kjemper skogfolket i Amazonas et hardt liv som vi som bor så langt unna bokstavelig talt bærer fruktene av. Vi som har hvite sneakers med gummisåler som er tappet varsomt fra gummitrær av en brasilianer i flip flops som kalles seringhueros. Nesten alle seringhueros er menn, men nå forsøker den lokale miljøorganisasjonen som vi samarbeider med, å verve flere kvinner til yrket. For kvinnene har en tendens til å forsvinne inn til jobbene som finnes i Carauari. Og forsvinner de unge kvinnene til byen stopper befolkningsveksten i landsbyen opp.

Regnskogen lagrer 18 ganger så mye karbon som alle menneskeskapte utslipp. Men i 2023 står kun en tredjedel av regnskogen igjen. Resten er ødelagt, brent og hogd ned for å møte den internasjonale etterspørselen etter avskogingsvarer.

Medisiner og murumuru

Etter en lang første natt i hengekøye under myggnetting på dekk gir jeg opp grytidlig. Himmelen er lett overskyet, og hanen har i timevis galt i kor med hundebjeff og fuglesang i landsbyen Roque. Roque ligger i et beskyttet regnskogsområde, og skogfamiliene som bor her sanker frø, nøtter og bær som de selger til kooperativet, som gir lokalsamfunnet mulighet til å få varene sine ut på markedet i byen.

Ett av produktene som utvinnes fra nøttene og frøene er murumuru - et tykt smør som blir flytende når det varmes opp, på samme måte som kokossmør. Murumuru-smøret er en ettertraktet ingrediens i kosmetikkproduksjon.

Lokalbefolkningens tradisjonelle bruk av skogen, blir i tillegg til å være ingrediens i til kosmetikk og skjønnhetsprodukter, også bruk til medisin som brukes av den internasjonale farmasøytiske industrien. Mange livsviktige medisiner som vestlig medisin benytter seg av, har virkestoffer fra planter som kun finnes i regnskogen.

Det lokale kooperativet tar imot råvarene som skogfamiliene samler inn, foredler nøttene til olje eller smør og lager gummiblokker av den flytende gummien, før varene fraktes på elven til byen Carauari. Pengene skogfolket får fra salget utbetales av kooperativet, som igjen får sin fortjeneste fra videresalg til store oppdragsgivere som for eksempel naturkosmetikk-selskapet Natura.

Den neste generasjonen

Det er god forretning i siste ledd, men for skogfolket er dette en nøktern skogøkonomi som først og fremst handler om et bærekraftig liv med respekt for naturen. Men marginene er ørsmå. Dersom noen av produktene blir skadet på veien, har skogfamiliene liten sikkerhet.

Vi ankommer i skumringen, ungene i bygda løper nedover gata, tar fart på brygga og hopper i sjøen på tur om igjen og om igjen. Barna virker ubekymret. Kanskje vet de ikke at livsgrunnlaget deres er truet av avskoging. Og at skogen de lever av, også vil være helt nødvendig å bevare for å oppnå klimamål og sikre fremtiden for de neste generasjonene. Her og i hele resten av verden.

Europeiske bilseter

Regnskogen er hjemmet til opptil 80 prosent av alle dyr og planter på jorden.

Skogfolk har lov til å kutte ned noe skog til eget forbruk, men de har et bærekraftig bruk av skogens økosystem. Dette står i sterk kontrast til ulovlig hogst som er opphav til avskogingsvarer som soya og laksefôr, palmeolje, kjøtt og lærprodukter som blant annet brukes i europeiske bilseter – alt dette har en stor global etterspørsel.

Mens vi seiler oppover elven ser vi at trestammene står i vann til helt opp til trekronene. Det er regntid, og ved høyvann som nå, spiser fuglene og sjødyrene frøene som faller i vannet. Ingenting går til spille.

Nye tider?

Denne måten å leve på gir livsgrunnlag til mennesker som ellers er omgitt av kriminalitet, ulovlig hogst, gullgravere og narkotikavirksomhet, som ødelegger skogen og utsetter menneskene som bor der for trusler og vold.

Brasils nye president, Lula har en visjon om at regnskogen skal bebos av brasilianere som har en tilknytning til skogen slik at de kan finne livsgrunnlag der i stedet for et liv som arbeidsledige i byene. Det gir håp, både for skogen og de som bor der.

Hva er et godt liv?

Neste dag har vi avtale med den lokale organisasjonen av skogfolk, for å se på produksjonslokalene i landsbyen. Hovedgaten har tørket og er full av hunder, katter, og høner, men mest av alt et ganske yrende liv av folk. To tenåringsjenter kommer nedover gaten. I fargerik fotball t-skjorte, shorts og havaianas stopper de opp, når jeg kommer mot dem med notatblokka.

- Hva skal dere gjøre idag, spør jeg?

Det virker som om jentene synes spørsmålet er rart.

Ganske raskt skjønner jeg at skogfolk ikke har samme konsept av hverken tid, gjøremål, fritid, framtid eller arbeid som det vi har i Nord-Europa.

Det å ha et arbeid, inntekt, tak over hodet og en familie som holder sammen - og ikke minst tid - er viktig. Men jeg skjønner også hvor sårbart det er, hvis den lille inntekten skogen gir dem, forsvinner. Da har de ingen ting.

- Kvinner er krigere

De sitter i sofaen på stoler og på gulvet, langs veggene i det som er stuen i det lille rosa ferskenfargede huset. På gulvet står kaffetermos og et plastfat med kaker. Jeg befinner meg på et kvinnemøte. Kvinnene i landsbyene jobber hardt og tar likeverdig del i hele produksjonslinjen. Det er de som spiller hovedrollen i frøinnsamlingen inne i skogen.

- Det å være kvinne er litt som å bli fanget inn i livets oppgaver. Kvinner her er som krigere. De jobber i hagen, de jobber i skogen. De er sterke og arbeider hardt, sier Laueiane Bardoza de Lima.

- Det er vanskelig å være kvinne her, og det er ikke alle som kjenner sine rettigheter. Derfor må vi organisere oss og møtes, for at rettighetene våre skal bli kjent for alle, sier hun.

I byen venter farene

Selv forlot Laueiane livet i byen for å bo i Roque for to år siden. Hun fungerer som prest i landsbyen og har dermed en viktig og samlende jobb i lokalsamfunnet.

Hun har gått mot strømmen, og har funnet et godt liv i skogen.

- Det enkle livet er ikke bare lett. Men i byen venter arbeidsledighet og rus for mange. Det så jeg med egne øyne, og det var et er deprimerende syn. Men drømmen om et moderne liv, utdannelse og penger er fristende for mange unge, men er ikke alltid det mødrene deres her ønsker.

- Barna er fremtiden, og hvis de studerer så forsvinner de til byen. Men byen er farlig. Det er ikke gitt at et liv i byen er til det beste for barna våre. Det er viktig at vi organiserer oss slik at barn og ungdom kan ha det bra her. Vi må bevare lokalsamfunnet slik at barna har noe å gjøre her, mener Laueiane Bardoza de Lima.

Lengter hjem

Litt senere skal jeg møte en kvinne som heter Quilvilene Figueiredo Da Cunha og er 28 år. Det er to måneder siden hun flyttet til byen, men hun lengter hjem, selv om hun er heldig og har fått seg jobb.

- Jeg synes det er et bedre liv i hjemme i vår lille landsby. Der kjenner jeg folk, der er jeg født. Der er det roligere. Det er tid. Det er annen mat.

- Hvordan er det å være ung kvinne i byen, sammenlignet med der du kommer fra?

-. Det er bare annerledes. Jeg kjenner ikke så mange her, men jeg kommer til å bli. Det er her det er jobb til meg.

Vi besøker en av de første cantinas - butikkene, i Sao Raimundo. Butikken har åpent tre dager i uken, og her kan man kan kjøpe de nødvendigste dagligvarene - såpe, bensin, olje, deodorant, tannkrem, og man kan bytte til seg varer, eller betale med penger. Produktene som selges, kommer med båt fra storbyen Manaus. Tilbake til byen igjen tar tar båten med råvarer og produkter fra skogen. Det er ingen som tar seg fortjeneste på bekostning av andre. Det går akkurat rundt.

Truet paradis

Jeg fortsetter reisen. Om bord i en liten to etasjers lastebåt som skogfolket bruker til å frakte produksjonen fra skogen til omverdenen, sitter vi under halvtaket i andre etasje.. Striregnet slår ned i det slitte, og nå såpeglatte grønne glassfibergulvet. Plutselig får jeg øye på to grå delfiner som bølger opp av havoverflaten og gjentar hoppet en gang til før de forsvinner. Elva Jurua er full av mer enn delfiner, det er sjøkuer, skilpadder og alligatorer. Hvite hegrer hekker overalt i sivet. En gul rovfugl sirkler rundt båten. Ara-fugler svever i par over oss.

Skal alt dette forsvinne? Det haster om vi skal unngå det. Men det er fortsatt tid, det er mange som kan gjøre noe.

Vi klarer oss ikke uten regnskogen og regnskogen klarer seg ikke uten oss. Jeg tror vi skal klare å redde den - sammen med skogfolket.

Derfor er regnskogen truet

• Regnskogen i aller størst grad truet av økonomiske interesser.

• Skogen blir hugget ned for tømmer, kjøtt og lær fra kvegdrift, soya, palmeolje, gull og mineraler.

• I dag er det bare en tredjedel av den opprinnelige regnskogen som fortsatt er intakt.

• Alle verdens tropiske regnskoger er under stort press.

Dette må gjøres for å redde regnskogen

• Regnskogområder som voktes av urfolk og lokale skogfamilier har minst avskoging og mest artsmangfold. Likevel får de mindre enn 1 prosent av global klimafinansiering.

• Urfolk og skogfamilier må få mer støtte og rettigheter til å fortsette å ta vare på skogen på en bærekraftig måte.

• En større del av internasjonale natur og klimafinansiering må gå til å beskytte regnskog.

• Bedrifter og investorer må slutte å tjene penger på å hugge regnskogen.

• Hver og en av oss kan også gjøre noe; interessere oss for avskoging; spre kunnskap om regnskogarbeid og være bevisste forbrukere.

Dette gjør Regnskogfondet

• Regnskogfondet jobber sammen med mennesker dypt inn i regnskogen om bærekraftig forvaltning av skogen, og sikre deres rettigheter.

• Regnskogfondet jobber med å påvirke nasjonal- og internasjonalt politikk, med å avsløre avskoging, og påvirke bedrifter og investorer til å stanse avskoging i egen eller leverandørers virksomhet.