Krokodillenes beste fiende

– Å bo så tett på disse krokodillene som urbefolkningen i Amazonas gjør, er ikke ufarlig. Men vi skal alle være takknemlige for at de gjør det, sier biolog Silvana Bustillo Restrepo.  

Krokodillekjærlighet. Silvana Bustillo Restrepo i Regnskogfondet er biolog og har forsket på krokodiller i Amazonas. Hun henter inspirasjon fra hvordan et samspill mellom mennesker og dyr kan bidra til å ta vare på naturen.

Tekst: Martin Thronsen / Felix Media. 

Når så mange av klodens arter er utryddet, hvordan kan det da ha seg at et livsfarlig krypdyr som kan bli så stort og har en tanngard som skremmer vannet av de fleste, ikke er blant de mest utrydningstruede?  

Det kan vi takke urfolk som lever i regnskogen for, mener Silvana Bustillo Restrepo i Regnskogfondet.  

– Vi, og ikke minst krokodillene, kan være veldig glade for at det er urbefolkningen i Amazonas som bor tettest på krokodillene. Måten de forholder seg til naturen på, er langt mer bærekraftig enn vår. De har en helt annen måte å tenke om natur på. Det kunne jeg selv se i den tiden jeg bodde sammen med dem i regnskogen.

Bildeserie: Alle krokodillene på bildene er av arten svartkaiman (Melanosuchus niger) som er den største kaimanen i Amazonas. Den kan vokse seg opp til 6 meter i lengde og dette rovdyret er en viktig hjørnestein i økosystemstrukturen. De formerer seg under tørsketiden når vannnivået er lavere og hunnene legger mellom 60 og 70 egg. Alle foto: privat 

Silvana trives ikke bare i regnskogen, men bor i dag tett på naturen i Norge. Foto: privat.

Krokodilleeksperten

Som ung biologistudent jobbet Silvana med forvaltning av krokodiller hos urfolk i Amazonas. Nå er hun for lengst ferdig utdannet bevaringsbiolog, og har flyttet fra regnskoglandet Colombia til de dype skoger i grensetraktene mellom Norge og Sverige. 

Engasjementet og kunnskapen om krokodiller og regnskogens andre dyr og planter bruker hun fortsatt, nå som rådgiver i Regnskogfondet.  

– Området der jeg gjorde feltarbeid ligger langt inne i Amazonas’ regnskog, i grenseområdet mellom Peru, Colombia og Brasil. Det er en skikkelig «hotspot» for krokodiller – eller alligatorer og kaimaner, for å være mer presis. I Amazonas finnes fem ulike arter ferskvannskrokodille, og i dette området lever fire av dem. Den største, svart kaiman, er i snitt fire-fem meter lang. 

– Men urfolk i området rapporterer om noen eksemplarer så lange som sju meter, og selv har jeg sett en på over seks, forklarer Silvana entusiastisk.

Ei jente i Amazonas holder opp en liten krokodille. Urfolk er nøkkelen til å bevare regnskogens naturmangfold. Foto: Shutterstock

Urfolk er nøkkelen

– De dreper ikke dyrene uten grunn, men deler sitt eget territorium med hele dyrelivet i området og jakter bare det de må. Urfolkene er superflinke forvaltere og helt sentrale støttespillere i arbeidet med å beskytte den gjenværende regnskogen.

Forståelsen av urfolks nøkkelrolle i arbeidet for å bevare regnskogen og dens artsmangfold, tar Silvana med seg inn i Regnskogfondet. Øverst på lista over oppgaver i år står innsatsen for å få på plass en ny internasjonal naturavtale – en avtale som kan få verden ledere til å endelig handle for å stanse det dramatiske tapet av natur og artsmangfold.  

– Arter utryddes i et tempo vi aldri har sett før, og årsaken er rasering av den livsviktige regnskogen og andre artsrike økosystemer.  

Store deler av den regnskogen som fortsatt er intakt ligger i urfolks tradisjonelle områder, områder som de har forvaltet og brukt bærekraftig gjennom generasjoner. En ny naturavtale må anerkjenne urfolk som de viktigste forvalterne av regnskogens naturmangfold, og støtte deres innsats for bevaring av regnskog, sier Silvana. 

«Urbefolkningen lever i samspill med disse dyrene, og det er rett og slett vakkert.»

Silvana Bustillo Restrepo

Lytt til erfarne urfolk

– Det vil ikke være mulig å redde regnskogen om vi ikke lærer både forvaltning og tankesett av urfolk, legger hun til.  

Under sine opphold i Amazonas har hun sett hvordan urbefolkningen i praksis gjør nettopp det den såkalte Konvensjonen om biologisk mangfold prøver å få til: 

– Urfolkene lever i samspill med disse dyrene, og det er rett og slett vakkert. Krokodillene er svære, skremmende og livsfarlige. De kan finne på å spise opp babyene deres hvis anledningen skulle by seg. Likevel dreper ikke urfolkene flere krokodiller enn de har behov for.  

Silvana understreker at dette dreier seg om langt mer enn bare krokodiller. Urfolk lever i og forholder seg til naturen på en måte som sørger for at artsmangfoldet består, mener hun.  

– Det er viktig at verden forstår og anerkjenner rollen urbefolkningen i Amazonas spiller for hele dette økosystemets balanse. Jeg sier ikke at naturen trenger urbefolkningen, men det er ingen tvil om at måten urfolk forholder seg til natur på, er langt sunnere og bedre for naturen enn hvordan vi i den såkalt moderne verden holder på.

Tiden renner ut

Nå haster det mer enn noen gang å få en effektiv avtale på plass.  

– Den nye naturavtalen vil bli et av verdens viktigste styringsdokumenter. Avtalen skal ikke bare stanse ødeleggelsen av natur, men rett og slett sørge for at vi mennesker i det hele tatt har en fremtid her på jorda, sier Silvana. 

– Vi kan ikke fortsette å rasere det naturgrunnlaget vi alle er avhengige av.   Det er langt fra krokodilledammene i Amazonas til de tettpakkede møterommene med dresskledde forhandlere fra hele verden, som var en del av Silvanas arbeidssted inntil koronapandemien satte forhandlingene på vent for ett år siden. 

Det er viktig at verden forstår og anerkjenner rollen urbefolkningen i Amazonas spiller for hele dette økosystemets balanse.

Silvana Bustillo Restrepo

Men igjen har livet blant krokodillene gitt nyttig kunnskap å ta med seg:   

– På 1940- og 50-tallet var kaimanene under hardt press. Internasjonal etterspørsel etter krokodilleskinn til moteindustrien var på topp. Folk utenfra invaderte urfolksområdene på jakt etter verdifulle skinn, og fristet mange urfolk med seg i jakten.

– Urfolk har fortalt meg at på den tiden beholdt de skinnet, men kastet kjøttet. Slik er det ikke lenger. Nå selger de ikke skinn til lærindustrien, men de spiser kjøttet, forteller Silvana

Mens de i tidligere tider ikke hadde behov for å spise alligatorkjøtt, fordi det var overflod av fisk, har alligatorkjøtt og egg nå blitt en del av kostholdet. Dessuten får de en olje fra dyrene som de bruker som medisin. 

Krokodiller finnes i tropiske områder over hele verden og liker seg best i elver, innsjøer og sumper. Foto: Shutterstock

Bærekraftig bruk

– Det som er interessant er hvordan urbefolkningen faktisk sørger for å opprettholde bestanden. Alligatorer i Amazonas generelt er nå på det laveste risikostadiet, bestanden har tatt seg godt opp fra krisen på 1940-tallet, sier Silvana. 

– Vi ser hvordan det eksterne presset forrykket det lokale samspillet, for det var ingen forståelse blant europeiske veskekjøpere og skinnprodusenter for belastingen de påførte krokodillebestanden. Et viktig element i en ny naturavtale må være å redusere ødeleggelsen eksternt forbruk og etterspørsel etter ressurser forårsaker i regnskogene.      

Silvana trekker frem et eksempel på hvorfor urbefolkningens nærvær er essensielt for artsmangfoldet i Amazonas. 

 – Orinoco–krokodillen er en art som lever i Colombia og Venezuela, utenfor urbefolkningenes territorier. Befolkningen der frykter krokodiller på en helt annen måte enn urbefolkningen gjør, og har jaktet på dem deretter. Det har ført til at den i dag er utrydningstruet. 

Inspirert av samspillet

Dette er symptomatisk for hele situasjonen i regnskogen, mener den colombianske biologen:    

– Delene av den gjenværende tropiske regnskogen som fremdeles er i god og sunn forfatning, ligger nettopp i urfolksområder.  Selv om avskoging forekommer også her, skjer den i betydelig lavere grad.    

For Silvana er det samspillet mellom mennesker og natur en viktig inspirasjonskilde til å stå på for en ny internasjonal naturavtale – og en ny bevaringspolitikk.

Silvana forsket på krokodiller i Amazonas. På bildet holder hun en sjelden og ung Schneider’s dvergkaiman (Paleosuchus trigonatus) i Colombia. Disse kaimanene er de nest minste i verden og voksne hanner blir mellom 1.7 og 2.3 meter, mens hunnene typisk når 1.4 meter i lengde. Foto: privat

Dyrene i sentrum

Under feltarbeidet så hun urbefolkningens relasjon til dyr og natur, ikke minst til krokodillene:  

– Urfolk bor jo langs elvebankene i Amazonas, med disse alligatorene rundt seg. Selv om de spiser dem, er det tydelig at de respekterer dem.  

Livet med krokodillene er reflektert i også urfolks fortellinger og opprinnelsesmyter, som fortellingen om hvordan en enorm kaiman bærer hele verden på ryggen sin – i form av et ceiba-tre, som alle dyr skal være skapt ut fra.  

Hos andre urfolk hører man om Yoi, det første mennesket, som gir sitt folk kaiman-suppe og deretter deler dem inn i klaner basert på hva slags kjøttsmak de kjenner fra suppen. Klanene inkluderer ekorn, papegøye, jaguar og flere.  

Silvana med en fullvoksen "spectacled caiman" (caiman crocodilus) under feltarbeid i colombianske Amazonas. Foto: privat

Nettopp sameksistens og respekt er stikkord for urbefolkningens tilnærming til natur- og dyreliv, i motsetning til jakt som grenser mot slakt, utnyttelse og utryddelse. 

– Selv om urbefolkningsgruppene i Amazonas er forskjellige, har de det til felles at de ikke setter mennesket i sentrum slik vi har en tendens til å gjøre. Alt er natur, dem selv inkludert.  

– Dette er lærdom statslederne som skal forhandle fram en ny naturavtale burde ta med seg. Da vil de forstå hvorfor det er så viktig å sikre urbefolkningens territorielle rettigheter i Amazonas, sier Silvana, og konkluderer slik:

– Ved å sikre dem, er vi med på å sikre oss selv.