Urfolkskvinnen Marie Dorothée Lisenga

– Uten kvinnene kan vi ikke redde regnskogen

Hun er oppvokst blant elefanter og løver, og fulgte med på månen for å se når hun skulle ha mensen. Nå er urfolkskvinnen Marie Dorothée Lisenga (58) politisk aktivist, kvinnesaksforkjemper og nasjonal koordinator for kvinnelige ledere og bærekraftig utvikling i Kongo.

Dovendyret tilbringer mesteparten av sin tid hengende under en grein i Sør- og Mellom-Amerika, med munnen full av grønne blader. Med sine kraftige krumme klør har det et godt grep, selv når det sover. Og sove kan det. Opptil 20 timer i døgnet, faktisk!

Det finnes flere dovendyrarter, enkelt nok delt inn i de med to og de med tre tær på frembeina. Tretå-dovendyret får med seg det meste – i alle fall når det er våkent – takket være to ekstra nakkevirvler, som gjør at det kan snu hodet nesten helt rundt.

Med sine lange armer og rufsete pels ligner det mest på en ape, men beltedyret og maurslukeren er faktisk dovendyrets nærmeste slektninger.

Dovendyret er dessuten overraskende hardfør, enten det gjelder jaguartenner, ørneklør eller fall fra store høyder. En skikkelig, treig tøffing med andre ord.

Liker å henge:

Dovendyret tar livet i et bedagelig tempo. Heldigvis er det godt kamuflert for rovdyr. Foto: Shutterstock.

Et helt økosystem i pelsen

Dovendyret henger opp ned under greinene, og er sånn sett ganske godt beskyttet mot luftangrep. Pelsen vokser fra magen mot ryggen slik at regnvannet renner av. Det gir dovendyrene midtskill på magen. Stilig, ikke sant? Pelsen til dovendyret kan være så full av alger at hele dyret er farget grønt! Den utmerkede kamuflasjefargen, kombinert med de langsomme bevegelsene, gjør at dovendyret ikke er så lett å få øye på – så lenge det oppholder seg oppe i trekronene.

LAT & MATGLAD: Dovendyret spiser mye og beveger seg lite, stikk i strid med hva vi mennesker er anbefalt å gjøre. Foto: Shutterstock

Ignorert av rovdyr

Dovendyrenes krumme klør er ikke egnet for spaserturer, og så går det jo så usigelig langsomt, da, så å løpe fra rovdyrene er helt uaktuelt. På bakken kan den derfor bli bytte for rovdyr som jaguarer og harpyørn. Allikevel: dovendyret er mindre utsatt for rovdyr enn andre, mer energiske dyr av samme størrelse.

Takket være trege bevegelser og god kamuflasje blir dovendyret rett og slett ofte oversett av rovdyr.
Heller ikke mennesker er særlig interessert i å jakte på dovendyr. Enkelte urfolk kaller dovendyrene for «ai-ai» på grunn av de sørgelige skrikene de utstøter.

SØRGELIG: Dovendyret har et sørgelig skrik. Ai ai! Godt med litt trøst. Foto: Araquém Alcântara.

De er ikke interessert i dette jaktbyttet fordi kjøttet visstnok er seigt som strikk, og den lange rufsete pelsen passer best til... å pakke inn dovendyr antageligvis? Det som derimot truer dovendyrene er oppstykking og ødeleggelse av leveområdene deres. Fordi de ikke kan bevege seg særlig effektivt på bakkenivå, dør mange dovendyr når de forsøker å krysse hogstflater og veier. Der treffes de av biler, blir tatt av rovdyr, eller dør av heteslag når de ikke kan søke tilflukt i skyggen av regnskogstrærne.

Dovendyret:

  • Vitenskapelig navn: Bradypus – med flere underarter
  • Status: Noen av artene er livskraftige (Least Concern), mens andre er sårbare (Vulnerable) eller kritisk truet (Critically Endagered) og rødlistet av Verdens naturvernunion (IUCN)
  • Utbredelse: Mellom- og Sør-Amerika
  • Føde: Plantebasert – løv, av og til frukt
  • Vekt: 2,5 - 11 kilo
  • Størrelse: 50 - 90 cm
  • Levetid: 20 - 40 år
  • Svangerskap: Omtrent 10 måneder
    Kilder: IUCN, National Geographic, Store norske leksikon

Mer om det fantastiske mangfoldet i regnskogen: