Klimatrusselen kan åpne en grønn utviklingsvei
Klimatrusselen kan paradoksalt nok åpne helt nye utviklings-muligheter for skogrike utviklingsland. Nøkkelen ligger i rike
lands vilje til å betale for skogbevaring.
Foto: ISA
Uansett hvor viktig regnskogen måtte være som klimaregulator og biologisk skattkammer, har folks erfaringer vært at det først er når trærne hugges at man virkelig kan tjene penger på skogen.
Internasjonal opinion har bekymret seg for den dramatiske avskogingen i tropene og forskere fra mange fagfelt har dokumentert de alvorlige konsekvensene som skogsødeleggelsen medfører. Likevel har den globale avskogingstakten holdt seg skremmende stabil de siste tiårene.
Statsledere som Gro Harlem Brundtland har siden Rio-konferansen i 1992 varslet om at det brenner i livets bibliotek, og FNs miljøtoppmøte i 2002 vedtok betydelig reduksjon i tapet av biologisk mangfold innen 2010. Men innsatsen har vært beskjeden og pengestrømmene spinkle.
Billigst og best
I løpet av de siste par årene er det blitt allment erkjent at avskoging står for en femtedel av de globale menneske-skapte utslippene av drivhusgasser. Høsten 2006 publiserte den tidligere sjeføkonomen i Verdensbanken Sir Nicholas Stern en rapport som slo fast at målrettet innsats mot avskoging var det mest kostnadseffektive klimatiltaket. Norge bevilget året etter sine regnskogsmilliarder og verden begynte å regne på hvor mange milliarder dollar årlig som ville være nødvendig for å stanse, eller i det minste halvere, utslippene fra avskoging og skogsødeleggelse.
Klimatrusselen har altså fått rike land til å slutte å snakke om millioner og begynne å snakke om milliarder. Det er en vesentlig endring, for den muliggjør nye typer tiltak og tiltak i en ny skala. Så lenge man bare har millioner, er man begrenset til å prøve å bevare skogen gjennom prosjekter i begrensede områder. I naboområdet kan avskogingen samtidig øke. Med milliarder kan man lage nasjonale planer for å unngå avskoging. Det er en skala som monner. Men enda viktigere er det at milliardene muliggjør nye typer tiltak. Med milliarder til disposisjon kan man, trolig for første gang i moderne tid, skape systemer der både lokalbefolkningen og myndigheter på lokalt, distrikts- og nasjonalt nivå mottar konkrete sosiale og økonomiske goder som belønning for at skogen bevares.
Riktignok gjennomsyres skogsektoren i land med høy avskoging av omfattende ulovligheter, men intensivert over-våking og kontroll vil aldri være tilstrekkelig til å løse avskogingsproblemet over tid. Det trengs positive insentiver for å snu utviklingen.
Må lønne seg
Nøkkelen til å forhindre at nye milliarder av tonn med karbon sendes opp i atmosfæren som følge av skogsrasering er altså å gjøre stående trær verdifulle. Man må betale for å beholde de enorme mengdene med karbon i skogen. Det er derfor man trenger milliardene. Men store midler er ikke nok i seg selv. De må nå fram til de rette aktørene, på riktig måte. Og det er nå det begynner å bli vanskelig.
Enkelt sagt kan man si at skogen hugges eller fjernes fordi det lønner seg for noen. Den rike tjener mer på kvegoppdrett eller en oljepalmeplantasje enn på å la skogen stå. Den fattige trenger deler av skogsarealet til matproduksjon. På kort sikt er det nødvendig å kjøpe ut eller kompensere de aktørene som har en legal rett til å avskoge, slik at de avstår fra å gjøre det.
Rancheieren med en lovlig rett til å utvide sine beitemarker vil ikke la være å utvide uten kompensasjon, og myndigheter som eventuelt mister skatteinntekter bør få disse erstattet. Mange av regnestykkene for hva det vil koste å bevare tropeskogen er basert på en slik tilnærming. Man studerer hva de ulike aktørene som har en lovlig rett til å hugge eller avskoge tjener, og tenker seg at de må tilbys det samme for å la denne muligheten ligge. Soyadyrkeren i Brasil tjener tusener i året per hektar, mens småbonden tjener noen hundrelapper og indianeren nesten ingen ting. Altså trenger de kompensasjon i helt forskjellig størrelsesorden for å la trærne stå.
Sett med en økonoms øyne er denne tilnærmingen rasjonell. Man bør ikke betale mer enn nødvendig for å oppnå det ønskede resultatet. Og det har ingen hensikt å betale de som ikke ødelegger. Bortsett fra det absurde i å tenke seg at en indianer som rydder litt skog til egen matproduksjon vil slutte å gjøre det hvis han får noen kroner for å la være - han livnærer seg av egen åker og har ikke tilgang til et marked for livsnødvendigheter - er Regnskogfondet enig i at aktører med lovlig rett til å avskoge må kompenseres for å la være. På kort sikt. Men den langsiktige mekanismen kan ikke være slik.
Må tjene på bevaring
Vi tror det er nødvendig å utvikle et system som belønner alle som bevarer skog i utviklingsland. Det handler om å
snu det «normale» utviklingsforløpet somhar preget så mange tropiske land: kortvarig rovdrift på skogsressursene med tilhørende
rask avskoging. Den økonomiske gevinsten har oftest kommet kun et lite mindretall til gode, men uansett hvor mange som har
tjent penger på skogen så har gleden vært kortvarig. Etter få tiår står landet tilbake med en brøkdel av sitt opprinnelige
skogsareal, nye miljøproblemer og store folkegrupper som har vanskeligere for å overleve på sine tradisjonelle leveområder
i eller nær skogen. I tillegg har millioner av tonn karbon blitt sendt opp i atmosfæren og klodens evne til å binde karbon
i vegetasjonen blitt redusert. Derfor er det viktig at Papua Ny-Guinea ikke kopierer Indonesia, DR Kongo ikke etteraper Elfenbenskysten
og Guyana ikke følger Costa Rica. Det er nødvendig å skape et system som sørger for at skogen bevares for bestandig, samtidig
som lokalbefolkningen får oppfylt sin rett til økonomisk og sosial utvikling.
Gårsdagens erfaring om at det først er når treet er felt at det gir økonomisk gevinst, må motsies i praksis Lokalsamfunnet må oppleve at bevart skog belønnes med investeringer eller sosiale tjenester, som skole- og helsetilbud. Myndigheter på ulike nivå må oppleve at de får nyte godt av de internasjonale overføringene mellom rike og fattige land. Fordi det haster med å snu utviklingen, må slike belønningssystemer etableres på basis av utviklingslands og lokalsamfunns løfter og vilje til å bevare skogen, til tross for at det foreløpig er mangelfull kapasitet til overvåking og kontroll. Så lenge det hele tiden er mulig å tjene på ødeleggelse, er det helt nødvendig å gjøre . det mulig å tjene på bevaring. Gradvis, men så raskt som mulig, må man så utvikle systemet slik at det bare belønner de som bevarer og straffer de som ikke gjør det.
Betaling for å ikke hugge
Det handler om å skape en ny utviklingsmodell for skogrike utviklingsland, en modell som både skaper utvikling for landets egen befolkning og som opprettholder skogens uhyre verdifulle økosystemtjenester som klimaregulator, vannrenser, beskytter av biologisk mangfold og som karbonlager. Og nettopp av den grunn er økonomenes tilnærming utilstrekkelig. Det gjelder både regnestykket og det samfunnsmessige rammeverket. En kan ikke bygge innsatsen for å stanse utslippene fra avskoging og skogforringelse på å bare belønne, eller kompensere, dem som står klare med motorsaga. Det vil skape et perverst system, der de store ødeleggerne belønnes og de urfolk og andre som har beskyttet skogen neglisjeres. Et slikt system vilgjøre det nødvendig å begynne å ødelegge,slik at man kan få belønning for å la være.
Av samme grunn er det viktig at det internasjonale systemet ikke bare betaler land for redusert avskoging, men også for å unngå avskoging. Hvis man lager et system som belønner Brasil og Indonesia for å redusere sin historisk høye avskogingstakt, men ikke stimulerer Kongo til å unngå framtidig avskoging, vil dagens skogrike utviklingsland garanatert følge forgjengernes tragiske utviklingsbane. Selv om store midler er nødvendig for å stanse utslippene fra avskoging, handler dette ikke bare om økonomi. Det handler like mye om nasjonal politikk og styresett. De fleste tropiske utviklingsland har politiske og juridiske rammeverk som gir relativt fritt spillerom til dem som vil utnytte skogens ressurser økonomisk, uten at kostnadene ved de tilhørende miljøødeleggelsene belastes disse aktørene.
Loven må endres...
Skogenes tradisjonelle beboere finner imidlertid ofte liten anerkjennelse og støtte for sine rettigheter i det samme politisk-juridiske rammeverket. Men det er store forskjeller fra land til land, knyttet til historisk utvikling og hvilke samfunnskrefter som har hatt mest innflytelse. I Brasil dekker urfolksterritoriene en million kvadratkilometer og de utgjør i dag den mest effektive barrieren mot avskoging, mens det ikke finnes urfolksterritorier i Indonesia. Jordeieren i brasiliansk Amazonas er underlagt et lovverk som gjør det ulovlig å avskoge mer enn 20 prosent av eiendommen, mens det i Indonesia er forholdsvis lett å få tillatelse til å totalt avskoge enorme skogsterritorier med den begrunnelse at man skal anlegge plantasjer. Et lands lover har stor betydning for hva som skjer med skogen, og lovverk kan endres og forbedres.
...og styresett
Det er avgjørende at rike lands vilje til å betale for bevart skog følges opp av en omlegging av regelverk og styresett i utviklingsland. Gårsdagens rammeverk må erstattes av et rammeverk som stimulerer til skogsbevaring og reelt bærekraftig bruk av ressursene. For å sikre effektiv bruk av de milliardene som skal overføres, er det både legitimt og nødvendig å stille krav til mottakerland om at de reformerer styresett og regelverk for å oppnå varige resultater. Hvis dette gjøres, kan vi oppleve at verdens nest største regnskogland, Den demokratiske republikken Kongo, velger en utviklingsvei som skaper framgang for landets fattige innbyggere, samtidig som både det afrikanske kontinent og verdens klima kan fortsette å nyte godt av de uvurderlige tjenestene som den kongolesiske regnskogen leverer. Da vil dette landet, så omgitt av pessimistiske spådommer, kunne bli et eksempel for andre skogrike utviklingsland.
Av Lars Løvold, leder av Regnskogfondet
Artikkelen er hentet fra Regnskogens Tilstand 2009