Kan regnskogen redde klimaet?
Rundt 17 prosent av verdens klimagassutslipp kommer fra avskoging tropiske skoger. Derfor har regnskogen havnet på forhandlingsbordet for en ny internasjonal klimaavtale.
Å stoppe ødeleggelsen av regnskog vil bidra kraftig i kampen mot menneskeskapte klimaendringer. Fordi utslippskutt fra avskoging kan gjennomføres raskt og til en relativt sett billig penge, kan skogen være en viktig nøkkel for å redusere utslippene raskt nok til at vi unngår de mest dramatiske klimaendringene. Skogen er derfor en viktig del av forhandlingene om en ny klimaavtale, som etter planen skal fullføres i desember 2009.
Billig, men vanskelig
De to regnskoglandene Papua Ny-Guinea og Costa Rica fremmet i 2005 et forslag om at utviklingsland som reduserte utslipp fra avskoging burde belønnes økonomisk av rike land. Slik ble «Reduced Emissions from Deforestation and Forest Degradation» (forkortet REDD) tema i de internasjonale klimaforhandlingene. Interessen økte kraftig etter at en gjennomgang av kostnadene ved ulike klimatiltak, ledet av den britiske økonomen Nicholas Stern, konkluderte med at reduserte utslipp fra avskoging er blant de billigste klimatiltakene.
At bevaring av regnskog kan være billigere enn mange andre klimatiltak, betyr imidlertid ikke at det er enkelt.
Hvem skal betale?
Det er stor enighet om at fattige land skal kompenseres økonomisk fra de rike industrilandene dersom de lykkes i å redusere avskogingen. Ulike beregninger av hva det vil koste å stoppe avskogingsutslippene varierer fra under én til over 100 milliarder dollar i året. Men uansett anslag, vil det være vanskelig å finne et system som sikrer at rike land legger tilstrekkelig med penger på bordet.
Det opprinnelige forslaget fra Papua Ny-Guinea og Costa Rica gikk ut på at utviklingslandene skal belønnes med utslippskvoter som de kan selge. En slik markedsbasert REDD-mekanisme støttes av den såkalte Coalition of Rainforest Nations, en bred allianse av regnskogland, og industriland som USA og Australia.
Et markedsbasert system kan sikre store inntekter til regnskoglandene, men vil samtidig gjøre det mulig for rike land å unngå deler av sine egne utslippsforpliktelser ved å kjøpe kvoter i regnskogsland. Dermed blir de totale utslippsreduksjonene mindre, og man risikerer at vi ikke vil klare å stoppe klimaendringene før de får svært alvorlige konsekvenser. Flere utviklingsland, blant andre Brasil, ønsker at rike land skal betale inn til et internasjonalt fond som kan finansiere redusert avskoging uten å selge kvoter. Blant andre Norge, vurderer muligheten for å kombinere markedsløsninger og fond.
Tekniske vanskeligheter i kø
EU har så langt vært lunken til forslaget om en markedsbasert REDD-mekanisme, blant annet på grunn av de tekniske vanskelighetene med å beregne utslippskutt fra avskoging. Selv om regnskogslandenes tekniske kapasitet for å gjøre nøyaktige målinger av utslipp og karboninnhold i skogen bygges opp, mangler i mange tilfeller statistikk for hvor høye utslippene har vært tidligere.
Dermed er det vanskelig å vite hvor mye utslippene faktisk reduseres.
Et annet problem er knyttet til såkalt lekkasje: Man kan beskytte et skogsområde, men risikere at avskogingen bare flyttes. Lekkasje innenfor et land kan unngås ved å måle avskoging på nasjonalt nivå i istedet for å betale for enkeltprosjekter. Internasjonal lekkasje er vanskeligere å unngå, spesielt dersom noen regnskogsland ikke ønsker å delta i systemet.
Hvordan bruke pengene?
Selv om en ny klimaavtale skulle lykkes i å få rike land til å legge penger på bordet, vil det fortsatt gjenstå vanskelige forhandlinger om hvordan pengene skal brukes. For det første må det avgjøres om pengene bare skal gå til å stoppe avskoging i land som har høy avskoging i dag (som Brasil og Indonesia), eller om man også skal betale for at land som i dag ikke har stor avskoging (som mange land i Kongo-bassenget) fortsetter å ta vare på skogen sin. For det andre er det avgjørende at pengene brukes riktig innad i hvert land.
Hvilke tiltak som reduserer avskogingen mest effektivt vil variere, og kan være alt fra å utvikle alternative næringsveier for fattige lokalsamfunn til å betale private selskap som eier tømmerkonsesjoner for å la være å hogge skogen. Så langt har forhandlingene i stor grad fokusert på hva det vil koste å betale for eksempel kvegoppdrettere eller tømmerhoggere for å la være å hogge skog. I mange tilfeller finnes det imidlertid langt billigere måter å sikre skogen på, gjennom lovverk og offentlig regulering.
Planer som blir til på et kontor uten å være kjent eller støttet av dem som bor i skogen, risikerer å forverre situasjonen for urfolk og andre utsatte grupper og undergrave langsiktig bevaring av skogen. Derfor er det svært viktig at REDD baseres på rettighetene til urfolk og lokalsamfunn, og at de får reell innflytelse på planene. Urfolks rettigheter har imidlertid vært et betent tema i forhandlingene, ettersom land som USA og Canada ikke anerkjenner de viktigste internasjonale avtalene på området.
Skog er mer enn karbon
En stor fordel med bevaring av regnskog som tiltak mot klimaendringene er at man også vil bidra til å verne om det biologiske mangfoldet. Regelverket i Kyoto-avtalen tar bare hensyn til hvor mye karbon skogen lagrer, og skiller ikke mellom en urørt regnskog og en ensartet plantasje. Hvis det samme regelverket legges til grunn for REDD, vil det kunne bidra til at omleggingen fra naturlig skog til plantasjer i regnskogområder kan fortsette, med alvorlige konsekvenser for biologisk mangfold. Derfor er diskusjonen om reglene for hva man egentlig mener med begreper som «skog» og «avskoging» viktig. Presset for å få på plass en ny internasjonal klimaavtale, inkludert en REDD-avtale, er stort. Om det skjer på en måte som gir varig reduserte klimagassutslipp, og som tar hensyn til skogavhengige folk og biologisk mangfold, vil avgjøres i de videre forhandlingene.
Av Bård Lahn, klimarådgiver i Regnskogfondet og Norges Naturvernforbund