FN ber Indonesia respektere urfolksrettigheter
Dette er historien om hvordan en setning i en rapport fra Regnskogfondet og ni partnere ble til en FN-uttalelse som indonesiske myndigheter er nødt til å forholde seg til.
25. mai 2012
Foto: Ronny Hansen
Det er onsdag 23. mai, og FNs menneskerettighetsråd i Genève er i gang med å gjennomgå hvordan Indonesia oppfyller landets forpliktelser etter menneskerettighetene. Revisjonen kalles Universal Periodic Review (UPR), og er noe alle FNs 193 medlemsstater skal gjennom hvert fjerde år.
Da Norge sto skolerett i denne salen i 2009, fikk landet som har klippekort i toppen av FNs levekårsindeks mer enn 100 anbefalinger om styrking av menneskerettighetene. UPR er ingen koseklubb.
Dette vet policyrådgiver Ronny Hansen i Regnskogfondet. Derfor er han på plass i Genève med ett mål for øyet: Å overbevise delegater fra FNs medlemsstater om at Regnskogfondet og våre partneres bekymringer omkring menneskerettighetene i Indonesia, bør føre til formelle anbefalinger fra nettopp deres land.
Mange organisasjoner om beinet
Med seg i kofferten har han en rapport som Regnskogfondet og ni andre organisasjoner sendte til menneskerettighetsrådet i november i fjor. Den tar for seg landkonflikter relatert til utvinningsindustri i Indonesia. Rapporten konkluderer blant annet med at indonesiske myndigheter ikke i tilstrekkelig grad anerkjenner urfolks rettigheter til land, territorier og naturressurser. Rapporten peker på Indonesias reservasjon til artikkel 1 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, og tilsvarende reservasjon til konvensjonen om sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter.
Nå handler det om å få essensen av dette inn i en statsuttalelse. Men UPR er et usedvanlig trangt nåløye. Når revisjonen er i gang, har hvert land 1 minutt og 35 sekunder til rådighet. Alle anbefalinger må leses opp, og delegatene prioriterer derfor knallhardt blant alle gode innspill de har fått fra sivilorganisasjoner og andre lobbyister.
Ronny Hansen håper at timevis med kaffemøter, telefoner, småprat i heisen og alt annet som kjennetegner lobbyarbeid, har betalt seg.
De verdifulle sekundene
Det er Norges tur til å innta podiet, og den offisielle norske uttalelsen leses opp. I sjette avsnitt kommer det:
«Norge anbefaler også at Indonesia sikrer rettighetene til urfolk og skogsfolk i lov og i praksis, spesielt med tanke på deres tradisjonelle rett til land, territorier og ressurser, og vi anbefaler at Indonesia vurderer å ratifisere ILO-konvensjon 169.».
Det tok kanskje 15 sekunder å lese anbefalingen, men Regnskogfondets mann i Genève kan koste på seg et smil. Dette gir med ett helt nye muligheter for RFs partnere i Indonesia. ILO-konvensjon 169s hovedprinsipp er urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur, og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet.
Det betyr enormt mye at det nå knyttes en forventning i FNs menneskerettighetsråd om at Indonesia vurderer å ratifisere konvensjonen.
- Det blir nå i stor grad opp til våre partnere å bruke denne uttalelsen på nasjonalt plan. Forventningen fra menneskerettighetsrådet gjør det vanskeligere for myndighetene å ignorere partnerne våre, sier Hansen.
Drahjelp fra Mexico
Han gleder seg også over at Mexicos delegasjon tar inn Regnskogfondets forslag om å be FNs spesialrapportør for matrettigheter og spesialrapportøren på urfolkssaker reise til den indonesiske provinsen Papua, for å granske ryddingen av 20 000 kvadratkilometer skog i forbindelse med MIFEE-prosjektet (Merauke Integrated Food and Energy Estate).
Prosjektet har ført til flere konflikter og voldelige sammenstøt mellom urfolksgrupper som har tradisjonelle rettigheter i området, og som nå forsøker å karre til seg det de kan i den uoversiktlige situasjonen. Regnskogfondet og våre partnere har kritisert indonesiske myndigheter og selskapene som opererer i området for å ignorere dette, og dermed tillatt en eskalering av konflikten.
Urfolksgruppen Malind som lever i området, og er avhengig av skogen for sin overlevelse, risikerer fordrivelse fra sine tradisjonelle områder og dermed miste grunnlaget for sin overlevelse som kultur og folk.
- Det er dette vi vil at spesialrapportørene skal etterforske nærmere. Vi vet av tidligere erfaring at et besøk fra FNs spesialrapportører kan medføre svært tøff kritikk av myndighetene, sier Hansen.
UPR kan gi konkrete resultater
Dette er ikke første gang Regnskogfondet benytter seg av UPR for å sette søkelyset på kritikkverdige forhold i våre partnerland. I fjor fremmet den norske delegasjonen, etter råd fra Regnskogfondet og partnere i Papua Ny-Guinea, en anbefaling om at papuanske myndigheter burde trekke en omstridt lovendring. Den ville frata urfolk og lokalsamfunn den juridiske retten til å klage på myndighetenes beslutninger om hogst og industrielle inngrep i deres skoger og landområder.
FN-uttalelsen ble brukt aktivt av våre partnere i det videre arbeidet opp mot myndighetene, og i januar i år ble lovendringen annullert.
Hansen mener UPR gjør FNs menneskerettighetsarbeid mer tilgjengelig for sivilsamfunnsgrupper.
- Ingenting er oppnådd for det er oppnådd, men FNs uttalelser og andre lands press er et viktig skritt på veien videre. Uttalelsene er retningsgivende for alle stater, også Indonesia og Papua Ny-Guinea. Tematikk og konkrete overgrep, som ofte ellers blir glemt eller oversett, blir slik trukket fram i lyset, og både overgripere og ansvarlige myndigheter må forholde seg til oppmerksomheten på en mye mer aktiv og seriøs måte.
Han forklarer at de fleste stater, også Indonesia, ønsker å fremstå i et godt lys i FNs menneskerettighetsråd.
- Om fire år er det en ny UPR og da vil referatet fra i år bli tatt fram, og spørsmålet blir: «Har dere implementert anbefalingene våre?». Og hvis svaret er «nei», blir oppfølgingsspørsmålet: «Hvorfor ikke?».
- Vi gir oss ikke, avslutter Hansen.
