Krigens mest sårbare
Urfolk i Øst-Kongo har vært utsatt for grusomme overgrep gjennom årene med konflikt. Når det kommer bistand stiller de oftest
bakerst i køen.
27. oktober 2009
Foto: Espen Wæhle
– Både i militsgrupper og regjeringshæren preges av forestillinger om at skogfolk har spesielle evner, som vi kan bruke til å hjelpe motparten. Kivus urfolk er mistrodd og skviset mellom alle aktører i konfliktene – bare fordi vi tilhører en særskilt etnisk gruppe, fastslår kvinne- og urfolksaktivist Adolphine Byayuwa Muley.
Adolphine er leder for Unionen for frigjøring av urfolkskvinner i Sør-Kivu, en av Regnskogfondets samarbeidsorganisasjoner (Union pour l'Emanicipation de la Femme Autochtone: U.E.F.A). Hun fortalte om situasjonen for Kongos mest sårbare folk på ”Forumkonferansen for urfolksspørsmål i bistanden” i Tromsø 21.-23. oktober.
Kongos skogfolk, pygmeene, lever i små bosettinger i regnskogen, skoger som også fungerer som skjulested for soldater fra alle sider i konflikten. Krigen i Kongo har ført til ekstreme overgrep mot lokalbefolkningen generelt, som lemlestelse, tortur, voldtekt og drap på sivile. Millioner av mennesker er drept, skadet eller jaget på flukt. Fordommer mot urfolk har forsterket overgrepene mot dem. - Voldtekt er ekstremt utbredt. Overgriperne tror at sex med en pygmekvinne kan beskytte mot alt fra ryggsmerter og geværkuler til HIV, sier Adolphine. Hun beskriver hvordan pygmeene behandlet like ille både av regjeringshæren og militsen.
– Vi tortureres, drepes, voldtas, robbes og blir tvangsgiftet. Selv etter flere fredsinitiativ fortsetter voldsspiralen i Øst-Kongo, sier hun.
Flyktningeleirene vokser
I mer enn et tiår har Øst-Kongo vært herjet av voldelige konflikter. Det er inngått flere avtaler som skulle bringe fred og utvikling, som Kimiya I og II-avtalene.
– Kimiya betyr ”stille” på swahili, men paradokset er at det bare har blitt verre, fortsetter Adolphine.
Hun kommer selv fra byen Bukavu, ved sørenden av Kivusjøen. Leirene med internt fordrevne fortsetter å vokse rundt både Bukavu
og Goma, mener hun.
– Det er propaganda når myndighetene sier at regjeringshæren har seiret over militsen, sier Adolphine. Hennes erfaring er også at alle løfter om hjelp og bistand til urfolk brytes systematisk, og mener pygmeene er fullstendig ekskludert fra lov og rett i det kongolesiske samfunnet.
– I flyktningleirene må urfolk sove under åpen himmel, foreldreløse barn er overlatt til seg selv, det er utbredt fattigdom og ingen skolegang. Voldtekt er vanlig, sier Adolphine. Hun forteller om tøffe vilkår også for de som forsøker å dokumentere og rapportere om overgrepene. Det har vært flere drap på journalister, og menneskerettighetsforkjempere arresteres.
Krever beskyttelse
Adolphine Muley mener det må innsats til fra både den kongolesiske regjeringen og dens internasjonale samarbeidspartnere for
å bedre den prekære situasjonen for urfolkene i Øst-Kongo.
– Urfolkene må respekteres og beskyttes i tråd med FNs deklarasjon om urfolk, avslutter hun.
På Forumskonferansen deltok Adolphine sammen med urfolksledere og forskere fra Bangladesh, Guatemala, India, Mali, Norge og USA. Temaet var ”Voldelige konflikter, våpenhviler og fredsavtaler sett i urfolks perspektiv”.
