Adform Tracking Pixel

Regnskogens førstevokter

Bor du i Oslo eller en av Vestfold-byene, er sjansene store for at du har møtt ham. Siden 2004 har Morten Høy trasket gatelangs for å verve regnskogvoktere til Regnskogfondet. Og ingen gjør det bedre.

– Av og til føles det som om jeg har snakket med alle Oslos innbyggere, sier Morten Høy, som har vervet støttespillere på gata siden 2004.

Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media

– Regnskogen er en av jordas viktigste økosystemer, en av dens vitale organer om du vil. Jorda trenger regnskogen akkurat som kroppen trenger lever, hjerte og lunger for å fungere, sier Morten Høy (48).

Det er umulig å ikke lytte med når Morten snakker. Det ligger en lidenskap bak de lavmælte ordene og de klare, blå øynene, som man umiddelbart skjønner er forankret på et større dyp enn de fleste av oss klarer å nå. En lidenskap som må være smittsom.

For ingen har vervet flere regnskogvoktere for Regnskogfondet enn Morten. Ingen regnskogvoktere er mer trofaste givere enn dem Morten har vervet.

Alltid på

– Av og til føles det som om jeg har snakket med alle Oslos innbyggere, humrer Morten. Vi har nettopp møtt hverandre midt på Youngstorget. Morten var tidlig ute, men satt ikke stille og ventet på fontenekanten. For i stimen av mennesker – på vei hjem og på date, på fotballtrening og shopping – kan det finnes enda en regnskogvokter. Den sjansen vil ikke Morten la gå fra seg.

Hvert eneste menneske som vil lytte er nemlig verdifullt for Mortens livsprosjekt: Å få lov å bidra til noe større enn ham selv. Å bevare det han kaller ”jordas skattkammer”. Regnskogene som er hjem for flere plante- og dyrearter enn vi noen gang har klart å telle. Et økosystem som er like viktig for dem som har regnskogen som sitt hjem, som det er for oss på bjerget i nord.

– Det som inspirerer meg til å fortsette som gateverver for Regnskogfondet, er mine egne opplevelser i naturen.

– Lydene og luktene, freden og roen, sier Morten, som har levd tett på naturen hele sitt liv – i dag i skogkanten i bygda Eidsfoss i Hof kommune i Vestfold.

– Når jeg kommer hjem fra jobb, så spør alltid sønnen min på ni år: ”Pappa, har du vervet noen regnskogvoktere i dag?”. Som oftest kan jeg svare ja. ”Bra pappa”, sier han da. Det motiverer meg også. For det jeg bidrar til, er jo at de som skal leve etter oss også får bo på en vakker, frodig og spektakulær planet, fortsetter Morten.

Derfor vil Morten redde regnskogen

Mange veier til målet

Året er 1991. Fra bakketoppen der han står, ser han Tahitis regnskog ligge som et irrgrønt, levende teppe foran seg. Helt siden barndommen har han hatt en dragning mot det tropiske og eksotiske, mot urfolk og et naturnært liv. Og som unge flest vil han markere avstand fra det han kommer fra. Nå står han endelig her. Det første møtet med regnskogen er også første etappe på Mortens søken etter mål og mening med voksenlivet.

Med ungdommelig overmot har han lagt ut på en reise i Thor Heyerdahls fotefar. Fra Tahiti går ferden til Stillehavsøya Fatu-Hiva. Her vil han, som sin store helt gjorde på slutten av 1930-tallet, forsøke å leve av og med naturen. Slik urfolk har gjort på øya til alle tider.

– På den ene siden var det en helt utrolig opplevelse. På den andre siden er det ikke alltid slik at naturen omfavner deg slik du ønsker, smiler Morten.

For å klatre opp kokos- og bananpalmer etter mat, og å bygge sitt eget krypinn av bambus – helt alene i ødemarken – det tar på en kropp, som har trådt sine barnesko på i de mer siviliserte delene av Alta og sørlandsøya Flosta mellom Arendal og Tvedestrand.

– Jeg klarte meg i to måneder, da ble jeg redd for at sårene ikke skulle gro og reiste tilbake til sivilisasjonen. Det gikk kanskje ikke så bra som jeg hadde forestilt meg, men det lærte meg at det går an å være litt gæren. Det gir selvtillit.

– Alle er jo i teorien opptatt av miljøet, men vi lever jo som om vi tror det går an å kjøpe en ny klode når denne er brukt opp, sier Morten, som selv har besøkt regnskogen ved flere anledninger.

Åndelig søken

Etappe to på Mortens ferd startet egentlig med et tilfeldig møte før etappe én en gang var påbegynt.

– Da jeg kom hjem fra Fatu-Hiva begynte jeg å lese litt i en bok jeg fikk av en munk jeg møtte på flyplassen i Los Angeles, forteller Morten.

– Jeg var ikke så interessert da jeg traff ham, jeg hadde jo funnet min vei, men nå begynte jeg, som så mange før meg, å gruble over meningen med min eksistens. Hva nå, liksom?

Boka var Bhagavad-Gita, en av de eldste hinduistiske tekstene. Blant ordene fant han et nytt ankerfeste. En like sterk følelse av ro og mening som han hadde funnet mellom linjene i Thor Heyerdal skildring av et liv nær naturen i Stillehavet. Vel hjemme banket han på døren til Hare Krishna-klosteret i Oslo.

– Jeg tenkte jeg skulle bli et år. Det ble åtte, sier Morten.

– Livet som munk føltes meningsfylt og harmonisk. Jeg fant ut at det finnes en åndelig eksistens som vi tjener på å forholde oss til.

Kjærligheten

Marianne heter hun, kvinnen Morten sakte men sikkert forelsket seg i. Sammen forlot de klosteret og reiste til en økolandsby i Sverige, før livet førte dem hjem til Norge og en tilværelse som tobarnsforeldre. Og Morten tilbake til regnskogen – via asfalt og brostein, betong og mur, og utallige utslitte joggesko, som en av Regnskogfondets mest trofaste og dedikerte gateververe.

– I utgangspunktet trengte jeg en beskjeden inntekt. Jeg abonnerte på Regnskogfondets magasin, og fikk den ideen at jeg kanskje kunne selge det, og bidra til å skape bevissthet om det å ta vare på regnskogen spesielt og miljøet generelt, forteller Morten, som allerede hadde ”gateerfaring” fra tilværelsen som munk.

Og slik ble det. Etter hvert ble Morten spurt om han kunne tenke seg å bli gateverver.

– Og det har jo gått bra, sier han beskjedent.

Over 2000 regnskogvoktere har han vervet. Daglig snakker han med mellom 30 og 40 mennesker – som han gjennom sin milde og genuine fremtoning ofte når inn i hjerterota til.

Har Morten overbevist deg også?

Bli regnskogvokter her

Klemmer og skyllebøtter

– Jeg ser meg om etter noen som ser hyggelig ut, så sier jeg ”Hei og god mandag”, eller hva det er. ”Jeg heter Morten og er fra Regnskogfondet.” Reaksjonene varierer, men de fleste synes det er fint å snakke med meg. Teknikken er egentlig bare å være hyggelig, positiv og engasjert, sier han, og legger til at folk har mer lyst til å redde regnskogen når det er sol enn slaps, og at Grünerløkka er favorittarbeidsplass.

Stort sett blir han møtt med et smil og spørrende blikk. Men ikke alltid.

– Jeg husker en gang jeg ikke kom lenger enn til ”hei”, så sprakk fyren fullstendig og tømte seg for all oppdemmet frustrasjon, og sa det sjofleste man kunne si. Jeg har utviklet ganske tykk hud, så jeg bare lot ham få tømme seg. Om jeg fikk vervet ham? Javisst! Neida, det gjorde jeg ikke, ler Morten, og legger til at han oftere får en klem enn en skyllebøtte.

Og det er ikke så rart. For Morten oser kunnskap, idealisme, håp og fremtid.

Når Morten verver, snakker han helst om det som er positivt. Om det skattkammeret regnskogen er, om at det nytter, at Regnskogfondet oppnår resultater. Om egne opplevelser og menneskemøter i regnskogen. Om naturområder som reddes. Om urbefolkning som vinner frem i kampen om rettighetene til sine territorier.

Hjertesukk

Men han har også reiser til Brasil i 2005 og Peru i 2016 friskt i minne, land der man kan kjøre i timevis gjennom ødeland som en gang var vibrerende regnskoger. Unik og uerstattelig natur, som har gått tapt til fordel for kvegdrift, tømmerhogst, oljeutvinning og andre kortsiktige, kommersielle interesser.

– Fraværet av liv, det gjorde inntrykk, sier Morten stille. Hele kroppsspråket hans endrer seg av minnet. Det er som han synker litt ned mot den grå, tyggegummiflekkete asfalten.

– Alle er jo i teorien opptatt av miljøet, men vi lever jo som om vi tror det går an å kjøpe en ny klode når denne er brukt opp, fortsetter Morten, i et sjelden hjertesukk.

– Men det jeg opplevde ga meg også styrke og motivasjon til å fortsette. I indianerterritoriene så jeg regnskogen slik den skal være. Kontrasten var stor. I motsetning til oss, som har redusert naturen til noe som eksisterer for vår utnyttelse, så lever urfolkene i pakt med naturen. De høster bare det de trenger og ser på alle planter og dyr som medskapninger med egenverdi. Der har vi noe å lære, mener Morten.

Selv har han ikke tenkt å gi seg med det første:

– Jeg skal ikke avskrive at jeg står her med gåstolen når den tid kommer. Om helsa og inspirasjonene holder. Jeg kommer til å verve regnskogvoktere til krampa tar meg. For selv om vi ikke får reddet alt, så får vi reddet mye.