Feiret at regnskogen er reddet

Med fjær, trommer og dans feiret papuanerne denne uka at Managalas har fått status som verneområde. I et område med lange tradisjoner for stammekrig og interne konflikter har landsbyene samlet seg om en felles kamp: nemlig kampen for regnskogen.

- Det har vært en 32 år lang reise. Jeg er svært fornøyd og vil gjerne takke de 21000 menneskene i Managalas, Regnskogfondet og norske myndigheter for at dette området nå blir bevart, sier Kenn Mondiai fra vår papuanske partnerorganisasjon Partners With Melanesians.

Feiringen hadde stort internasjonalt oppmøte, med blant annet representant for FNs utviklingsprogram, Roy Trivedy, førstesekretær Beate Gabrielsen fra den norske ambassaden i Canberra og flere representanter for Regnskogfondet og våre partnerorganisasjoner. Under seremonien avduket Papua Ny-Guineas Minister of Environment, Conservation and Climate Change, John Pundari, en plakett som viser at området er vernet. - Uten miljøet rundt oss, mister vi oss selv! Dette er også en global melding, sier han til den papuanske avisen Post Courier.

Den lange veien til seier

Året var 1997 da Regnskogfondet kom i kontakt med en liten gruppe studenter med en stor plan: De ville bevare et 3600 kvadratkilometer stort regnskogsområde som de kalte Managalas. De hadde skrapt sammen noen penger for å starte noen få tiltak, men engasjementet overgikk midlene. Regnskogfondet bestemte seg for å hjelpe dem, og gikk inn som en langsiktig finansieringskilde. Vårt første prosjekt på Papua Ny-Guinea var et faktum.

Seniorrådgiver Rune Paulsen i Asia- og Oseania-avdelingen har jobbet med prosjektet siden da. Han forteller at utgangspunktet ikke var så enkelt:

– Vi hadde et stort område hvor det bodde 20 000 mennesker, spredt på mange små landsbyer og som snakket tre forskjellige språk. Disse hadde alltid ligget i konflikt, inntil de ble bevisste at hovedproblemet deres ikke var naboen. Det var noen andre som var i ferd med å innta området deres, sier Paulsen.

Managalas er nemlig et fruktbart og flatt område, i et ellers kupert og fjellrikt skoglandskap. Det inneholder betydelige tømmerressurser og er godt egnet for dyrking av oljepalmer. Lokalbefolkningen var simpelthen nødt til å samarbeide for å unngå at skogen deres ble åpnet for industrien.

Endelig verneområde!

Jobben skulle ta 20 år. To skritt fram og ett tilbake hele veien, er Paulsens oppsummering av prosessen. Men i forrige uke kom beskjeden mange har ventet mer enn tålmodig på: Myndighetene på Papua Ny-Guinea har etablert Mangalas som verneområde. På Papua Ny-Guinea betyr ikke dette at mennesker må flytte, slik verneområde betyr i mange andre deler av verden. Her har lokalbefolkningen vært med på å bestemme hvordan de vil at området skal forvaltes. Og de landet på at tømmerhogst og palmeoljeplantasjer var helt uaktuelt.

– Før lokalbefolkningen kunne ta denne beslutningen måtte de få informasjon om hva hogst eller plantasjevirksomhet innebærer. Vi jobbet mye med å bringe denne informasjonen til alle lokalsamfunnene på Managalas. Det var en lang prosess, men den endte med at alle som én sa nei til palmeolje og tømmerdrift, sier seniorrådgiver Rune Paulsen i Regnskogfondets Asia- og Oseania-avdeling.

Bare det å få en rekke lokalsamfunn til å bli enige om hvordan dette enorme regnskogsområdet skal forvaltes i framtida, er nybrottsarbeid i seg selv.

– På Papua Ny-Guinea har de historisk sett ikke utviklet institusjoner for å håndtere avgjørelser som går høyere enn landsbynivå. Vi måtte altså gjøre noe helt nytt, sier Paulsen.

Enstemming svar om at hogst er uaktuelt

Sammen med partnerorganisasjonen Partners with Melanesians, fortsatte Regnskogfondet på en prosess som altså så vidt hadde begynt i 1997. Befolkningen på Mangalas-platået ble delt opp i soner etter språklige og kulturelle kriterier. Innenfor hver sone ble lokalsamfunnene introdusert for en rekke temaer som de tok stilling til, hvor spørsmålet om tømmerdrift og plantasjevirksomhet var to av mange.

Etter at alle lokalsamfunnene i hver sone hadde diskutert seg fram til beslutninger, møttes representanter for alle soner i det som ble kalt «Combined forum». I dette forumet kunne altså beslutninger om hele Mangalas’ framtid tas.

– Her ble alle sakene diskutert på ny. Denne prosessen hadde da allerede pågått i årevis, sier Paulsen.

Han kan likevel ikke se at Managalas kunne blitt bevart for framtida på en raskere måte. Det er helt avgjørende at lokalbefolkningen blir konsultert og får reell innflytelse på hva som skal skje med skogen deres. Paulsen mener prosjektet på Managalas har gitt klare svar på hvordan beslutningsstrukturer mellom lokalsamfunn skal etableres.

– Vår framgangsmåte har fungert helt utmerket. Den har gitt et enstemmig svar om at hogst er uaktuelt. Befolkningen har sagt at de selv vil ta valgene om hvilken utvikling de ønsker og også hva de ikke ønsker. De har sagt at de vil opprettholde sin kultur, sier Paulsen.

Løsninger for framtida

Når beslutningen om vern nå er fattet vil Managalas-prosjektet gå inn i en ny fase hvor det skal jobbes med å utvikle bærekraftige modeller for økonomisk drift av området. Det produseres allerede mye kaffe og «alt kan vokse der», som Paulsen sier. Regnskogfondet vil nå trolig trappe ned aktiviteten på Managalas, og legge mer innsats inn i Collingwood Bay-området litt lengre nordvest. I tillegg har Regnskogfondet et prosjekt på Karawari, et annet stort område som forhåpentligvis vil bli gitt vernestatus i løpet av et par års tid.

Erfaringene som er gjort på Managalas de siste 20 årene er helt uvurderlige i den forbindelse:

- Vi mener folk på Papua Ny-Guinea vil si nei til oljepalmer, hogst, gruvedrift og andre former for industri hvis de får muligheten til å ta et informert valg. Fortellingen om Mangalas er i utgangspunktet en liten fortelling. Men den kan få stor betydning som eksempel på at det finnes gode alternativer til plantasjer og hogst. Men da må den fortelles videre til andre lokalsamfunn som står ovenfor liknende valg, sier Paulsen.